cover

Den Peneste på Dokka

Dænsebændet

CD (2006) - Tylden & co / Bare Bra Musikk

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Danseband

Spor:
Den peneste på Dokka
Du forsvænt som en vind
Tenkj på mitt hjerte
Verdens lykkeligste mænn
Utsikt fra Fløien
Så lenge hjertet mitt slår
Lonnie fra Berlin
Gamle mauser'n
Jeg lever bære førr deg
En typisk Ola Nordmænn
Konge førr en kveld
På kino'n mæ a Sarah
Je er på væg

Referanser:
Furulunds
Ole Ivars

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Snertingdal på Norgeskartet, midt i væla

En representant for 'the new breed' innen dansebandmusikken.

Besetningen i Dænsebændet bringer sammen el-gitar, saksofon og trekkspill. De synger på dialekt, har løs snipp og opptrer i røde band t-skjorter og dressjakke. Med andre ord tilhører de en "new breed" innen danseband de siste åra. Disse nye banda har en løsere tilnærming til både musikken og sceneframtoningen, en slags refleksjon av hverdagsligheten i samfunnet ellers.

De klassiske dansebandene framsto i like dresser og ofte som anonyme musikanter bak en karismatisk vokalist (Vikingarna), hadde pene manerer og holdt seg stort sett rolige på scena, steilt plassert bak hver sin stå-mic. Men ingen går med hatt lengre, ingen sier "goddag" til naboen i oppgangen (et mumlende nikk holder i høyden), ingen pusser skoene mer og folk har tydeligvis glemt hva et lommetørkle er. Voksne folk må stadig oftere ut og pisse på kino fordi de konstant slurper på brus av ei flaske med smokke-åpning. Klasserommet er en slagmark, læreren ei "hore" og bar mage er noe du like gjerne ser på ei trebarnsmor i 40-åra som på tenåringsfrøet (i tolv minusgrader). Det skulle bare mangle at denne "utviklingen" ikke reflekteres også hos de nye dansebanda. Dansebandmusikken er en av de største populærkulturelle meningsbærere i det underholdningsliv som utfolder seg utenfor Akersgata og Oslopompens snevre radar, og er i seg selv litt av et barometer for strømninger i sin tid.

Dænsebændet er det perfekte kompromiss mellom den glemte høflighets- og ærbødighetskulturen og det lille formelle som trengs for å blande seg med noen hundre andre på et dansegulv lørdagskvelden. En klunk på lomma eller ei. Dænsebændet opphøyer det hverdagslige til kunst og besynger primærfølelser med et enormt, men - og dette er helt essensielt - troverdig patos. Samtidig har de en masse humor og dette berømte "glimt i øyet" som TV2 tror de har og som Ole Ivars har lært oss at finnes i så mangt et øye uten at bæreren selv nødvendigvis er klar over det.

Det musikalske holder den rette blandingen av tradisjonelle arrangementer og utprøvelse av ny instrumentering og innfall. Det virkelig tidløse i låtene, og det som gjør dansebandgenren så livskraftig og evig aktuell, er tekstenes insisterende klokketro på at det finnes noe så enkelt som lykke i livet. Lykke kommer i mange former, men Dænsebændet besynger slike ting som er så mye sterkere, rett og slett fordi de er enkle, direkte og forståelige.

Å danse med din hjertes utkårede på Dokka (spor 1) er selve toppen av lykke. Det finnes ikke noe plausibelt motargument, liksom. Kaffe latte, anyone? Ikke det, nei.

Sangene er solide, tekstene fine (litt enderimstunge, dog) og lybildet klart og lyst. Dette er populærmusikk med dype røtter i tradisjon: Skillingsviser, kjempeviser, folketoner, Book-Jensen, Alf Prøysen. Folkelig poesi tonesatt for vår tid og all tid.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.