cover

Death of the Sun

Cul de Sac

CD (2003) - Strange Attractors Audio House

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Eksperimentell / Frifolk / Post-rock

Spor:
Dust of Butterflies
Bamboo Rockets, Half Lost in Nothingness, Searching For an Inch of Sky
Turok, Son of Stone
Bellevue Bridge
Death of the Sun
I Remember Nothing More

Referanser:
The No-Neck Blues Band
Jackie-O Motherfucker
John Fahey
Robbie Basho

Vis flere data

Se også:
Crashes to Light, Minutes to Its Fall - Cul de Sac (1999)
ECIM - Cul de Sac (1991)
Immortality Lessons - Cul de Sac (2002)
The Strangler's Wife - Cul de Sac (2003)
Abhayamudra - Cul de Sac & Damo Suzuki (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


The dance of the death of the sun

Resultatet av tre år med arbeid, frustrasjoner, lydopptak fra hele verden, og to nye medlemmer.

Da Cul de Sac ga ut Death of the Sun i 2003 var det nesten fire år siden deres forrige studioplate (Immortality Lessons fra 2002 var et konsertopptak). Bandet har vist et riktig så stort spenn på sine foregående plater; kraut, surf, prog, space og psykedelia inngår på et kart som strekker seg fra midt-østen til midt-vesten. På forløperen Crashes to Light, Minutes to Its Fall (1999) forsøkte de å forene mange av disse bitene samtidig. Men Boston-bandet er ikke grofaste, og med Death of the Sun tar de igjen et skritt videre. Retningen peker her mot større eksperimentlyst og mer innadvendte former. Death to the Sun er resultatet av tre års arbeid og står frem som deres mest gjennomtenkte - og ettertenksomme - utgivelse.

Et viktig utviklingstrekk for Glenn Jones og hans kumpaner var forøkelsen med Jonathan LaMaster (fiolin) og Jake Trussel (fra Bostons eksperimentelle Toneburst-kollektiv) på samples og sequencer. Et sentralt aspekt i skapelsen av Death of the Sun er den utstrakte bruken av eksterne lydopptak. Her er kreolske 78-plater og munnharpespill fra Indonesia, sammen med egne feltopptak fra regnskogen i Peru og under en bru i Nebraska - for å nevne noe. Det åpne blikket ut mot verden gjenspeiles også i trommis Jon Proudmans inspirasjon fra japanske og afrikanske artister, og bidrar ytterligere til å løsrive Cul de Sac fra en bestemt genre eller fra å knytte seg til et definert geografisk område. De er et band av verden, og aldri har de lykkes så godt med å vise det som på Death of the Sun.

Det er bare seks låter her, men de er lange, den totale spilletiden er totalt tre kvarter lang. Åpningskuttet Dust of Butterflies er et meget kontemplerende stykke musikk, der bearbeidelsen av Creole Love Call fra 1933, av en tysk gruppe som kalte seg The Comedian Harmonists, skaper flimrende bilder av uskarp kvalitet. Dust of Butterflies svever langsomt mellom duvende ambient og forsiktige anstrøk av akustisk gitar og fiolin. Det er som å stige inn i en drøm å lytte til disse 10 minuttene, og man har ikke lyst til å våkne opp fra den. Hele tiden med det kreolske kjærlighetskallet i bakgrunnen. Nettopp dette aspektet var bevisst, noe Robin Amos forteller om i innleggsheftet, da han følte at de fleste av 90-tallets forsøk på å mikse digital sampling inn i en rock-kontekst strandet ikke minst fordi "the sequenced material was rarely well-integrated with what the band was doing, sounding like something pasted-on, or added as an afterthought, and/or there was a lack of developed compositonal ideas."

Cul de Sac valgte en annen innfallsvinkel, der alle fikk bidra med noe som de selv hadde et sterkt forhold til. Disse samplingene ble så manipulert av Trussell, og fremført live med de andre for å sikre en organisk likevekt. Denne balansen synes jeg Cul de Sac har lykkes godt med å ivareta. Selv om grunnlaget ligger i "funnet musikk", er Death to the Sun en meget levende, og i stor grad akustisk plate hvor musikerne på ingen måte forsvinner.

Glenn Jones, den fine gitarist og John Fahey-etterfølger, kommer særlig frem på Bellevue Bridge og I Remember Nothing More (for Robbie Basho). Førstnevnte kutt har opptak hentet fra nevnte bro fra Jones' hjemby i Nebraska. Inspirasjonen var igjen Fahey og hans The Singing Bridge of Memphis, Tennessee. Et rørende gjensyn med hjemstedet og gnistrende gitarspill til tross, Bellevue Bridge er nok den låten som bringer minst nytt til Cul de Sac i denne sammenheng.

I Remember Nothing More har sin kilde i den obskure sørstatssangerinnen Adelaide Van Wey, funnet på et loppemarked i en trippel 78-plateboks under navnet Creole Songs. Hennes Salangadou var tidligere spilt av Robbie Basho (samtidig Takoma-gitarist med Fahey). Hennes ett minutt med det som høres ut som en sørgesang, strekkes ut til å danne grunnlaget for hele det vakre sistesporet som domineres av Glenn Jones' akustiske gitar - og med det starter platen som den slutter, som å stige inn i en drøm man ikke ønsker å våkne opp fra.

Mellom disse vevre stykkene, ligger det også et par mer glupske beist, som Turok, Son of Stone. Den har ingen samples i seg, etter det jeg kan lese ut av omslaget, dette er i første rekke trommis Jon Proudmans verk. Inspirert av det japanske trommeensemblet Ondeko-za (som jeg ikke kjenner, men som nok er ganske heftige greier), gamelan-musikk fra Bali og ulike afrikanske trommeinnspillinger er dette en dansbar og ekstatisk låt som også innlemmer vokalinnslag fra Juliet Nelson. Proudman tar ingen grep for å bygge låten i nye retninger, den er konstant - og kontant, et spooky stykke som legger seg inn et sted mellom Charalambides og Tarentels We Move Through Weather (2004).

Tittelkuttet må ikke forbigås i stillhet, og er platens kanskje flotteste ni minutter. Den enslig åpnende flamenco-gitaren møtes av et rituelt tromme-stomp og sigøyner-fiolin som jager låten frem, mens opptak fra både Gabon og Indonesia fyller opp lydbildet. Death to the Sun brytes ned av tunge Sabbath-riff før den svever langsomt ut i intet.

Death to the Sun er Cul de Sacs mest gjennomarbeidede, og jeg tør hevde den mest vellykkede plate så langt - i en karrière som på ingen måte har vært preget av dødpunkter.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Weeping Willows - Into the Light

(Grandcentral Records)

Weeping Willows leverer et fjellstøtt popalbum, uten en eneste svak låt.

Flere:

Broadway Project - The Vessel
Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø