cover

Susanne Sundfør

Susanne Sundfør

CD (2007)MBO

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Visepop / Jazzpop / Orkesterpop

Spor:
I Resign
The Waves
Dear John
Walls
Gravity
Moments
The Dance
Morocco
Torn to Pieces
Day of the Titans
After You Left

Referanser:
Joni Mitchell
Joan Baez
Carole King

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Spennende debut

Et imponerende første utspill, men ligger den rette forståelsen av Sundførs talent bak?

21 år gamle Susanne Sundfør ble først oppdaget under by:Larm 2006. I en bråkete hotellobby, alt annet enn en ideell konsertscene, bergtok hun de fremmøtte, og ble raskt en stor buzz under arrangementet. Siden da har Haugesundsjenta opparbeidet seg en imponerende merittliste. Hun har opptrådt på Rockfest sammen med Tom McRae, spilt på Oslo Jazzfestival, vært finalist på Norwegian Underwood, samt sunget duett med Sivert Høyem under Madrugadas siste Norgesturne. Det er selskapet Your Favourite Music som nå omsider har vært behjelpelige med å overføre Sundførs talent til en langspiller.

Åtte av de elleve låtene på plata er skrevet av Sundfør selv, som også spiller piano og/eller gitar på de fleste av låtene. Åpningslåta, den pianodrevne andresingelen, I Resign, kan lett komme til å nyte like stor popularitet blant norske radiokanaler som forgjengeren Walls. Det sørger et intenst catchy refreng og Sundførs interessante pianospill trygt for. Selv om det fremdeles er tidlig på året er dette er en låt som har det magiske ordet "sommerhit" skrevet over hele seg, jeg legger inn en liten tippelapp på at vi kommer til å høre mye til den fremover.

I Resign følges opp av et kort mellomspill for piano med tittelen The Waves, som etter hvert glir over i den Carol King-aktige Dear John. Også denne låta preges av Sundførs interessante pianospill, som har tydelige røtter til hennes bakgrunn i klassisk musikk. I tillegg backes hun her av en strykerrekke, som bidrar med en rekke interessante parafraseringen av melodilinjene, før låta igjen ender opp der den startet, med The Waves. Sammen med den nydelige Walls, tidligere nevnte I Resign, og Torn to Pieces utgjør låta platas absolutte høydepunkter.

Sundfør har ofte blitt sammenlignet med flere av 70-tallets kvinnelige singer-songwriters, en sammenligning som absolutt er berettiget, og hun har i flere intervju uttalt at hun tidligere har hørt mye på blant annet Joni Mitchell. Dette bærer låtene hennes absolutt preg av, og Sundfør har store likheter med Mitchell, både som vokalist og låtskriver. Som vokalist ligner Sundfør også mye på Joan Baez, spesielt i høye partier, der Sundførs måte å bruke vibrato på minner mye om nettopp henne. Låtskriveren Sundfør skylder også legendariske Carole King mye, og hun er i besittelse av et låtmateriale som ville gjort sjefene på Brillbygningen grønne av misunnelse. Elegante melodilinjer, som klarer kunststykket å være kompliserte og enkle på en og samme gang, catchy refreng og, ikke minst, gode tekster. I følge Sundfør selv har hun langt igjen som tekstforfatter, en oppfatning denne anmelderen ikke deler. Som tekstforfatter utviser hun en modenhet langt ut over sin unge alder, noe som resulterer i intelligente, spennende tekster. Det står da som noe av et paradoks at kun fire av disse er inkludert i platas teksthefte, en avgjørelse som virker svært merkelig.

Det er hevet over en hver tvil at Sundførs store styrke som artist ligger i et helt unikt sangtalent. Hun har en fantastisk, uttrykksfull stemme, som hun har en imponerende, for ikke å si vanvittig, kontroll over. Sundfør har en teknikk langt mer erfarne sangere bare kan se langt etter. Det hun gjør er vokalteknisk sett meget krevende, da spesielt i låter som Gravity, der hun sklir mellom de ulike klangene stemmen hennes innehar med den største letthet. I disse Idol-tider, da enhver tekniker med et minimum av erfaring kan få hvem som helst til å høres bra ut, eller i det minste høres ut som om de treffer tonen av og til, er det fantastisk å møte på en artist som faktisk er "the real deal." For, skulle du være i tvil, ja, Susanne Sundfør synger faktisk akkurat like bra som hun høres ut til på plata. Faktisk enda bedre, det kan undertegnede høylydt bekrefte. Merkelig nok er det nettopp dette som også gjør debutplata litt skuffende.

Har man sett Sundfør live, kan man ikke unngå å bli imponert over stemmen hennes, den tilbakelente intensiteten den besitter, og hennes ærlige og nakne uttrykk. Platas hovedproblem er at dette i alt for stor grad forsvinner. Den yter henne rett og slett ikke rettferdighet. Noe av dette skriver seg fra at styrken i stemmen hennes vanskelig lar seg oversette fra liveformatet til plate. Allikevel må nok her produsenter Luedy og Aaserud ta på seg mye av skylden. De har, bokstavelig talt, pakket Sundfør inn i storslåtte strykerarrangementer. Med unntak av tidligere nevnte Dear John, er dette en løsning som kler henne svært dårlig. Stemmen hennes er ofte nødt til å konkurrere med resten av musikerne på plata, og tidvis ser man ikke skogen for bare trær. Hun drukner rett og slett, og det virker som produsentteamet ikke helt har skjønt hva som er Sundførs store styrke.

At produsentene her ikke treffer helt blink bekreftes ytterligere av at platas klart dårligste låt Marocco er skrevet av nettopp dem. Låten er en duett mellom Sundfør og Odd Martin Skålnes, kjent fra Haugesund Popensemble. Det virker her nok en gang som om utgiver Your Favourite Music ikke helt har forstått sin artist. Marocco har en flat, relativt fastlåst struktur, som gir lite rom for Sundfør å utfolde seg vokalt i. I tillegg utnyttes det potensialet som ligger i samspillet mellom Sundfør og Skålnes alt for dårlig, ved at de begge konsekvent synger melodilinjen gjennom hele sangen. Skålnes har en klangfull, melankolsk stemme, som fungerer godt i samspill med Sundfør. Her kunne det kanskje vært mer interessant med en andrestemme eller lignende, spesielt i en låt der det skjer relativt lite. Som den nå står er Marocco en ganske kjedelig poplåt som hører dårlig hjemme blant Sundførs egne, impresjonistiske komposisjoner.

Alt i alt er dette en meget sterk og, ikke minst, løfterik debut. Susanne Sundfør er en artist vi kommer til å høre mer til, og som det vil være særdeles spennende å følge fremover. Både som låtskriver og vokalist skiller hun seg ut fra sine samtidige, med en modenhet langt ut over det hennes 21 år skulle tilsi. Plata taper seg imidlertid noe på en noe feilslått produksjon. Sundfør trenger ikke svulstige, storslagne strykerarrangementer. Hun klarer seg faktisk helt fint på egen hånd.

comments powered by Disqus

 



Eilert Sørensen
2009-01-18Bedre sen kommentar til anmeldelse enn aldri!

Susanne Sundfør er en sterk og dyktig artist som har verdensklasse, og bringer de fleste kvinnelige gitar/piano-artister til skamme.

Jeg mener at platas styrke er nettopp at ikke hun får fri flyt på stemmen sin, men demper sine særpreg til kun enkelte partier i låtene. Det kan sammenlignes litt med en person som skryter over et talent satt opp mot en som kun viser det i ny og ne. Hvem imponerer mest? Hadde hun sunget slik hun gjør live på platen sin ville folk gått drittlei etter to plater. Det beste eksempelet som flere muligens har sett må være versjonen hun oppførte av I Resign på Skavland som bar preg av en ung og amatørmessig (Les: Uerfaren) artist med et fantastisk tallent - litt for opptatt av å vise hva hun kunne vise med stemmen sin. Å blåse registeret iløpet av 3 1/2 minutt er ikke lurt og blir for mye av det gode.

Det mest folkelige eksemplelet må kunne sies å være Kurt Nilsen som brukte sin signatur på samtlige av sine første sanger, og drev rovdrift på det spennet som gjorde han kjent. Samme særpreg ble videre brukt på middelmådige P4 låter og ble pinlig lett å parodiere.

Derimot mener jeg at minst halvparten av hennes suksess kan tilskrives det jeg vil kalle svært elegante poplåter som appelerer til begge kjønn. Jeg har fremdeles til gode å kunne nevne flere nyere kvinnelige dyktige artister og låtskrivere som er like godt likt av både gutter og jenter desverre. Jeg kan ikke gi noen god forklaring på hvorfor det er slik - både i antall og appell.

Marocco er etter min mening en perfekt låt for å ballansere pop-preget som ulmer i store deler av plata. Den er melankolsk og melodiøs nok, og blir ikke kitsch (ref: Elvira Vs Eidsvåg, Sivert høyem Vs Ane Brun - som begge er sanger, i glemmeboken etter maksimum et år.)

Hurra for Susanne. Beste kvinnelige artist Norge har forstret på mange, mange år.

Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day