cover

C'mon Miracle

Mirah

CD (2004) - K Records / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Lo-fi / Indiepop / Folkpop

Spor:
Nobody Has To Stay
Jerusalem
The Light
Don't Die In Me
Look Up!
We're Both So Sorry
The Dogs of B.A
The Struggle
You've Gone Away Enough
Promise To Me
Exactly Where We're From

Referanser:
The Microphones
Edith Frost
Cat Power
The Blow

Vis flere data

Se også:
Songs From The Black Mountain Music Project - Mirah & Ginger Brooks Takahashi (2003)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Sjarmerende, men flyktig

Det tredje albumet til den småpussige lo-fi prinsessen Mirah skuffer dessverre.

Den episke spaghettiwestern-inspirerte Cold, Cold Water, som åpnet Mirah's Advisory Commitee fra 2001, var som en løpsk diligence, med buldrende perkusjon, fuzz-bass, og viktigst av alt, en utrolig vokalprestasjon som rangerte fra mild hvisking til gåsehud-fremkallende hyl på null komma tre. Kanskje den beste sangen produsent Phil Elvrum noen gang har satt fingeravtrykket sitt på, arbeidet under sitt eget prosjekt The Microphones inkludert. I 2010, når jeg lager min retrospektive mixtape fra det første tiåret i det nye årtusenet, så kommer Cold, Cold Water til å være åpningssporet.

C'mon Miracle er Mirahs - eller Mirah Yom Tov Zeitlyn, som er hennes fulle navn - tredje solo album. Hennes første album, You Think It's Like This, But Really It's Like This, fra 2000, var en sjarmerende liten lo-fi juvel, med intime indiepop-sanger, hvor Mirahs småsøvnige og sensuelle stemme - naken, foruten en behersket soveroms-produksjon fra Elvrum - hadde evnen til å smelte ryggraden din til tyggegummi og tvinne den rundt lillefingeren hennes. Et lunt lite album, perfekt å gå i dvale til, men ikke noe mer. Hennes andre album, den tidligere nevnte Advisory Commitee, som også var produsert av Elvrum, var som en dypvannsbombe i et islagt tjern. Og da flodbølgen hadde lagt seg, sto hun igjen i fjæra i full blomst, som soverom-popens svar på Björk. Jeg kan ikke nekte for at forventingene mine til det nye albumet hennes har vært store.

Calvin Johnson og Phil Elvrum deler tid bak spakene på C'mon Miracle. Elvrums tilstedeværelse er mer anonym på denne skiva en tidligere Mirah-album. Den karakteristiske perkusjonen er fremdeles til stede, men de buldrende trommefreak-outene, som har blitt produksjonsvaremerket hans, er foruten et enkelt tilfelle helt borte. Det er tydelig at den mer stillferdige Calvin Johnson - tidligere frontmann i lo-fi gallionsfigurene Beat Happening - har vært en balanserende faktor. C'mon Miracle er nemlig en ganske beskjeden affære.

De som hadde ventet seg en oppfølger til den bombastiske siden hun viste oss på Advisory Commitee, må belage seg på å bli skuffet. C’mon Miracle er en retur til de mer intime øyeblikkene på debuten, men uheldigvis holder ikke låtskrivingen den samme kvaliteten. Mirah velter seg fremdeles i de samme lyriske observasjonene, beskrivelser av mislykka forhold og - i likhet med Elvrum - en fascinasjon for naturen, noe som nesten begynner å bli klisjéaktig. Når produksjonen også er ganske så anemisk og tilbakelent, så glir de 11 sangene, fordelt på 36 minutter, anonymt og målløst forbi. Jeg kan forstå at noen som ikke var kjent med Mirahs forrige album kan bli sjarmert - hun har fremdeles den mest sexy stemmen i rock akkurat nå - men i hennes tilfelle klarer jeg ikke annet enn å bli skuffet over mangelen på artistisk progresjon.

Det eneste sporet som virkelig skiller seg ut er The Dogs of B.A, som åpner med den Tom Waits-aktige strofen: "I hung myself out on a line/ beneath the Argentinean sky." Sangen trekker alene C'mon Miracle opp fra to til tre stjerner. En vampete vuggevise, med en latino-inspirert rytme, hvor et trekkspill leker seg langt bak i miksen mens tropisk regn pisker gatelangs ut forbi hotellrommet. Atmosfærisk er ordet, noe som kanskje ikke er så rart, siden sangen ble spilt inn i nettopp Argentina. Klart en av de fem beste sangene i Mirahs karriere fram til nå. Men det lille håpet dette sporet vekker slukkes fort, ettersom de fire siste låtene (selv etter ti konsentrerte gjennomlyttinger) ikke klarer å feste seg i hjernebarken.

Det er allikevel ikke tvil om at Mirah er et duggfriskt pust i en smal og til tider innestengt sjanger. Der hennes likesinnede ofte er grublende og mismodige, tilnærmer hun seg de samme sårbare emnene fylt med en nesten troskyldig nysgjerrighet. Men på C'mon Miracle balanserer det som på hennes tidligere plater føltes smånaivt og underfundig farlig nær søtladen, akustisk gitarpop. Noe som for meg føles som noe av en dusinvare for tiden. Hun mangler rett og slett den lyriske tyngden til mer modne artister, slik som Chan Marshall og PJ Harvey. Dét kunne ha fungert som et anker, slik at hennes behagelige men lettsindige soveroms-pop ikke flyter så fjærlett av sted og ut av minnet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Flying Lotus - Cosmogramma

(Warp)

Med Cosmogramma befester Flying Lotus sin posisjon som en av de mest kreative og lekne artistene i dag.

Flere:

The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky
The Sea and Cake - One Bedroom