cover

From Frozen Feet Heat Came

Eldbjørg Raknes

CD (2009) - My Recordings / Musikklosen

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Improvisasjon / Støy / Elektrisk jazz

Spor:
Some day
Like lighter
Sun shine
From frozen heat
Heat came
Closer
Ka då
Så, så
See, sing
Sit down
Where?
Everyway, everyday

Referanser:
Sidsel Endresen
Puma
Maja Ratkje

Vis flere data

Se også:
Små Sanger Mest i Det Blå - Eldbjørg Raknes (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Rot og ro

En utforskning av et øde post-apokalyptisk landskap der ordene er blitt borte, og bare strupen, elektrisiteten og instrumentene gjenstår.

Noen album føles mer som album enn andre. En del skiver virker som sammenraskede låtsamlinger der det revnende likegyldig i hvilken rekkefølge låtene spilles i; låtene står like godt alene som i en albumsammenheng. From Frozen Feet Heat Came er ikke en slik plate. Den er konstruert for å lyttes til, i ett strekk.

Raknes har, for anledningen, slått seg sammen med Eirik Hegdal og Stian Westerhus. Alle tre har bakgrunn fra det fruktbare jazzmiljøet i Trondheim. Hegdal har i de siste åra markert seg som en sentral samarbeidspartner og arrangør for Trondheim Jazzorkester, mens Stian Westerhus og gitaren hans tilsynelatende er overalt for tida. Mest kjent er kanskje Puma, men han er også aktivt delaktig i Jaga Jazzist, Monolithic og mange andre konstellasjoner. I tillegg til dette har han også sin egen solo-karriere gående. Eldbjørg Raknes har gått litt under min radar de siste åra; sist jeg støtte på henne var i akustisk samarbeid med Stian Carstensen på Små Sanger Mest I Det Blå. Denne gangen er det snakk om noe helt annet.

Møtet mellom disse tre musikerne i Kai Ø. Andersens studio i Halden har resultert i et totalimprovisert og til tider ganske skremmende lydbilde. Raknes har for anledningen gitt faen i alle konvensjoner som vokalister ellers må forholde seg til, slik som formidling og fornuftig tekstlig innhold. Her snerres, gapes og vrenges stemmebåndene. Ved å så kjøre dette gjennom elektroniske virkemidler og effekter blir det soniske resultatet til tider herlig usannsynelig. Noen ganger demper imidlertid Raknes seg, og blir mer lyrisk; og da synger hun som regel på et ordløst språk. Den vokale stilen som Raknes benytter seg av minner om to andre vokalakrobater som dette landet har fostret; Sidsel Endresen og i særdeleshet Maja Ratkje. Selv om det er konseptuelle forskjeller mellom denne utgivelsen og Maja Ratkjes soloplate Voice, er følelsen av kulde, mørke og undergang påfallende likhetstrekk.

Den største forskjellen i forhold til Voice er at Raknes bygger sitt uttrykk på musikalsk samhandling og realtimeimprovisasjon innenfor en relativt konvensjonell frijazztradisjon, mens Maja Ratkjes lydbilde i mye større grad er konstruerte og iscenesatte. Åpningsporet Some Day og den påfølgende Like Lighter fra From Frozen Feet Heat Came er et gode eksempler på dette. Førstnevnte er en duett mellom Raknes og Hegdal der sistnevnte driver låta fremover med perkussive, dype saksofonstøt. Umerkelig kommer Like Lighter smygende, og plutselig befinner lytteren seg i et langt sløyere, gitarpreget landskap. Låta er preget av arytmisk riffing og gjentagende rytmiske motiver fra Westerhus hånd. Fortsatt driver Hegdal groovet med dype støt og visse henslengte toner i et høyere register, og skaper således sammenheng til åpningslåta. Raknes ligger på toppen av det hele med en ikke-tekstlig, improvisert vokallinje.

Slik fortsetter det. Noen ganger med Raknes i førersetet, noen ganger med Hegdal i ledelsen og ganske ofte med Westerhus i en framtredende posisjon. Det virker som om hans gitarferdigheter har hatt en forløsende effekt på de andre musikerne. Korte, men store og intense crescendoer med Puma-gitaristen som drivkraft er for meg de mest spennende øyeblikkene på plata. De dempede strekkene i mellom utblåsningene er fylt med en skrekkblandet spenningsfryd, i venting på den neste neste fuzzakkorden; det neste vrengte skriket fra en vrengt, kvinnelig vokal.

Som Raknes selv synger: Surprise, surprise...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

North Mississippi Allstars - 51 Phantom
William Hut - Versus the End of Fashion Park