cover

Blood Oaths of the New Blues

Wooden Wand

CD (2012) - Fire

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Country / Folk / Blues / Americana / Psykedelia

Spor:
No Bed For Beatle Wand / Days This Long
Outsider Blues
Dome Community People (Are Good People)
Dungeon Of Irons
Supermoon (The Sounding Line)
Southern Colorado Song
Jhonn Balance
No Debts

Referanser:
Bob Dylan
Neil Young
Nick Cave
Bonnie Prince Billy
Bill Callahan
Josh T. Pearson
Hayden

Vis flere data

Se også:
Harem of the Sundrum & the Witness Fig - Wooden Wand (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Outsider blues

Heimsøkte og nedtona, vidstrakte og støvete, novellistiske songar dyppa i country og blues.

Bluesen er trong har eg høyrt nokon hevde. Eg kan forstå kva dei meinar, men den treng jo ikkje være det. Den kan vide seg ut, kaste skjemaet i dunken, lausrive seg, og ta til seg næring frå anna hold. Den kan blande blod med både sakrale viser, psykedeliske idear og skeive føretak. Eg har som regel opplevd at slikt berre gjer den godt. Blood Oaths of the New Blues proklamerar Wooden Wand og spelar blues på sin måte. Rasjonelt lydtilført og sakte brennande. Heilt i utkanten av bluesen. Eller om du vil: Outsider Blues. Som han også har døypt den kanskje aller sterkaste låta på plata. Nesten like mykje ei novelle som ein song.

Kristy finally sold a painting, so we decided to drive to the outsider bluesfest in Toronto. We packed a couple of bags and left bright and early. Once we got outta town I put on some Mississippi Fred McDowell. Kristy said, -Don't you think we'll be hearing enough blues this weekend? So I played Sticky Fingers, and I sang along to each word of each song. Kristy drove with two fingers on the steering wheel, drummin'.

Dovent men ikkje kraftlaust sig songen framover. I 7 minutt. Med handslegne trommer, eit enkelt sirkulerande gitartema, og ein vag brus i det fjerne. I ein song som handlar om å være på veg. Med ein vaklande lengt om ein gong å kunne plante flagget i bakken. Hos ein hovudperson som konstaterar at ei slik frelse uansett berre ville være éin versjon av det verkelige. I ein "outsider blues with little to lose".

Wooden Wand gjorde seg først bemerka saman med den stadig besetningsskiftande banden Vanishing Voice. Ein frilyndt gjeng som nytta dei første åra av totusentalet til å spleisa i hop dei fleste musikksjangrar. Tidvis klarte dei endåtil, på plater som Buck Dharma og Gipsy Freedom, å samle kaoset i soniske åtak med eit suggererande lynne. Songstemma til fyren som leia slaga, og som eigentlig ber namnet James Jackson Toth, var i liten grad ein del av opplegget. Etter at The Vanishing Voice blei etterlete i ein grøftekant (eller noko slikt) ein gong i 2006 har imidlertid songstemma til denne Toth gjort seg gjeldande. På plater, ja ganske så mange plater faktisk (nærmare ti i talet!), som har eit langt meir konvensjonelt vesen. Stikkord: Gitar og song, folk og country, heimsøkt og tungsindig, gåtefullt og forderva. I sine beste stunder har Toth vist seg å være ein låtskrivar med ein poetisk puls og beundringsverdige evner til å leite opp melodisk grøftekantgull. I rikast monn har eg så langt funne slikt på plata han i 2010 spelte inn under Michael Gira si overvaking, og som blei gitt ut på same Gira sin label, Young God Records. Death Seat er platas ikkje altfor lystelige tittel. Ein tittel som sjølvsagt speglar innhaldet rimelig fortreffelig.

Blood Oaths of the New Blues har absolutt fleire fellestrekk enn den har ulikskapar med Death Seat. Fleire enn den har med Wooden Wand si førre plate, Briarwood. Ei plate som var fyrens mest elektriske sidan Vanishing Voice tida. Der den turnerte rundt på eit sørstatsrock-territorium som Drive-By Truckers har vore dei sikraste leverandørane frå dei siste ti åra. Eg opplevde i grunn ikkje Wooden Wand sitt framstøyt som så fyrig og bra som det strengt tatt burde ha vore. Han må imidlertid ha funne ein god tone med dei som spelte på plata, då han for ein gongs skuld ikkje har skifta ut medspelarar, men latt dei same spele med under innspelingane av Blood Oaths også. Men altså, på eit ganske så anna vis.

Eg opplever lydbildet på Blood Oaths som det luftigaste Wand har presentert i nyare tid. Som det rikaste også, men like fullt spartansk. Wand sine medspelarar skikkar seg, dei går ut og inn av bildet, dei har fått rolla som understrekarar. Ei rolle som handlar like mykje om å være stille som å uttrykke seg. I lag formar dei eit sonisk bilde med ei sterk stemning i seg. Ei stemning der både ro og uro har ein plass.

Lengst framme i bildet, i stemninga, står songaren. Han syng sterkare enn han nokon gong har gjort. "Do they innocent die differently from they guilty?" spør han i Dungeon Of Irons. Ein song som tar sitt utgangspunkt i ei sak der nokre kvinner 400 år etter at dei blei skulda for hekseri og avretta absurd nok vart benåda. Wand er ikkje nådig mot mobben som i si tid førte kvinnene i grava. "She's no more witch than you are a wizard, and if you take away her life God will give you blood to drink". Då er han langt meir nådig mot Jhonn Balance. For som han uttrykke det "I was thinkin' about Jhonn Balance and how he seemed like a man you could trust". I songen med tittelen Jhonn Balance, som i alle fall til ein viss grad handlar om grunnleggaren av det avantgardistiske støyrock-bandet Coil. Men som også handlar om heilt andre saker. Ganske så brutale saker i grunn. Isolasjon, død, kvalme, sal av sjela, og meir til. I ein viss kontrast til songens melodivakre vesen og vennlegsinna keyboard-droner.

Vakrast, og tristast, er countrysongen Supermoon (The Sounding Line). Der Wand i selskap med ei kvinnerøyst, mørkkledde steelgitartonar og anna som høyrer med syng ein song om å gå og drukne seg. Eller i alle fall å formulere tankar om å gå og drukne seg. Det er etter at hovudpersonen hamna i klammeri med kjærasten sin "around the time of the supermoon" at desse tankane har materialisert seg. Og i sterk semje med hjertet sitt har han bestemt seg for at det skal skje, i djupna ute på Mark Twain Lake.

Før alle desse tinga skjer. Før desse songane eg no har streifa innom gjer seg til kjenne, brukar Wand elleve minuttar og førtiåtte sekundar på å ta seg gjennom opningssporet, No Bed For Beatle Wand /Days This Long. Etter eit lengre innleiingsparti der eit sirkulerande gitartema og ein xylofon har hovudrolla kjem røysta til Wand inn i bildet og formidlar fire lange og smygande vers om å prøve å finne balansen der slikt noko er alt anna enn enkelt å finne. Fire vers som alle sluttar med dei to orda "for her". Helten kjenner ei jente "who's perfectly worth waiting for". Ei jente som "retreats to the gardens, confesses to water, and leave that lake muddy and soiled". Hmmm. Utover snakkar han om udrøymelige draumar, om å skyte for å drepe men som regel bomme, om å gissa meir enn berre tilhøyrarens namn, og om å gjere dei skamlause skamfulle. Det kan vel seiast å være ein viss surrealisme ute å går her. Og den går like inn i den droneflytande del to, der bøna og spørsmålet "who's gonna keep me from freakin' out" har ei sentral rolle.

Plata gjer ikkje svaret. Den er berre steikande god på å formulere det på nye måtar. Samstundes som den innimellom gjer rom til å formulere slikt som "after the darkness there's a light". Og eg, eg slit med å rive meg laus i frå desse greiene.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo