cover

Hip Hop is Dead

Nas

CD (2006) - Def Jam / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
East Coast Rap

Spor:
Money Over Bullsh*t
You Can't Kill Me
Carry on Tradition
Where Are They Now
Hip Hop Is Dead
Who Killed It?
Black Republican
Not Going Back
Still Dreaming
Hold Down the Block
Blunt Ashes
Let There Be Light
Play on Playa
Can't Forget About You
Hustlers
Hope

Referanser:
Mobb Deep
Jay-Z
Wu-Tang Clan
Gang Starr
Bravehearts
A Tribe Called Quest

Vis flere data

Se også:
Illmatic - Nas (1994)
Street's Disciple - Nas (2004)
Greatest Hits - Nas (2007)
Untitled - Nas (2008)
Distant Relatives - Nas & Damian Marley (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Frykta verre...

Vår anmelder tilgir noen bomskudd fra den en gang så toneangivende unggutten.

Thomas Karlsen er en hyggelig mann. Absolutt. Han kan mye om mangt. For eksempel kan han mye om rock jeg aldri har hørt om, trønderske dialekter og feature-reportasjer. Og Tottenham. Og jeg prøver på ingen måte å frata ham verken jobb eller autoritet.

Men...

Street's Disciple var en av de største skuffelsene jeg har hørt på plate, kun slått av diverse andre Nas-album, vers og utgivelser mellom It Was Written og Stillmatic, i tillegg til Gods Son (og noen bedritne Mobb Deep skiver). Å gi den skiva en sekser (av sju) er tilnærmet utilgivelig. Spør du meg.

Poenget, skapt på Karlsens bekostning, er at Nas har gitt ut tre glimrende skiver, og resten har stort sett vist seg som drit. Med I Am som et ubestridt lavmål. Aldri har en mann med et så enormt talent - for noe som helst - klart å rote seg bort ved å velge så uforklarlig ræva produksjoner og lage så vanvittig idiotiske låter som I Am, Nastradamus og Streets Disciple er fylt over av. Et dobbeltalbum som burde vært en singel liksom. Jeg husker en kompis av meg i 2000 mente Memphis Bleek var fetere en Nas. Og han hadde omtrent rett.

Jeg hadde en stygg, stygg følelse når tittelen på plata lekka. Grinete Nas igjen. Han har fått skrevet på det inndratte passet sitt så det holder av alt fra Ludacris til Dipset (selvsagt) og klart å bidra til årets mest omtalte klesplagg (etter Sharon Stones selfi**e til 30.000) i Ludas "Hip-Hop ain't dead, it lives in the south" t-skjorte.

Men plateselskapbytte og et par utsettelser har åpenbart gjort godt.

Skiva åpner fantastisk med de to LES produserte sporene Money Over Bullshit og You Can't Kill Me. Begge låtene er nokså typiske for Queensbridge sin bestemann. Førstnevnte med skitten New York-lyd og Nas i klassisk observerende stil om våpen, crack, aids, spenn og hælvete.

Gutten har jo stort sett flowen på plass, så det er som oftest et spørsmål om beats og tekst funker sammen. Og når det funker er greia stort sett upåklagelig. You Can't Kill Me høres nesten ut som Stillmatics overskuddsmateriale med 80-talls lydende produksjon og Nas i hissig form men uten at det hele sklir over i latterlig selvhøytidelighet (Les: Streets Disciple) eller pompøse kristusmetaforer (les: Streets Disciple, God's Son, Nastradamus).

Deretter går det, nesten uunngåelig, nedover. Carry on Tradition og Where Are They Now med henholdsvis kritikk av unge rappere og seint åtti/tidlig nittitalls hiphop-helter er rett og slett ikke bra nok. Where Are They Now er i beste fall en uferdig skisse, og frykten for enda et elendig Nas-album kommer snikende gjennom headsettet. Og det blir ikke bedre med Who Killed It - eksempelet på at Nas trenger kvalitetskontroll for ikke å drite seg ut. Låta høres strengt ut som en Ghostface Killah-skit hvor Nas forteller en form for historie "Ghostface-stil". Greit nok det, hvis ikke det var for at han av en eller annen grunn skulle forandre stemmen for at det hele skal bli underholdende, et grep som er forbi mislykka og burde forblitt en slitsom kuriositet låst inne i Def Jams lokaler.

Men. Bordet snur seg kjapt.

Black Republican med Jay-Z er den rake motsetningen av de tre foregående sporene. Begge legendene kommer ut av låta fantastisk bra, og den pompøse LES produksjonen kler de begge utmerket. Dre-produserte Hustlers med The Game står fram som albumets beste spor etter Black Republican, og Nas og Dre er en like kraftig kombinasjon som på It Was Written. Klassiske Dre-Beats og gjennomførte Nas-vers er uansett sjanger noe av det beste jeg hører. (For øvrig viser sporet hvor mye av Nas sin stil The Game har gjort til sin av både stemme, delivery og flow.)

Play on Playa med Snoop er også helt der oppe, og Nas legger sitt beste vers på skiva. I tillegg til at Snoop åpenbart er i form for tida etter Blue Carpet Treatment. Rett og slett tidløs, pen hip-hop.

Sistesporet Hope med Chrisette Michelle er strengt tatt en a capella, og helt ærlig må jeg si at Nas er fetere a capella enn på beats. Stemmen og flowen, i tillegg til tekstene, har nesten alltid vært on point, det er beatsa veteranen har slitt med. A capella derimot slipper han å tenke på noe og kan bare spytte, og det funker så det holder.

Og i mellom det ikke fullt så gode og det virkelig fantastiske alt finner man mer eller mindre solide spor, selv om noe uunngåelig nok ender som fyllstoff.

Den smått utrolige singelen Hip-Hop is Dead funker for eksempel tålelig bra, selv om resirkuleringen av Thief's Theme- samplet vitner om en artist som i veldig liten grad har øre for singel-kutt og framdrift (mer eller mindre det samme samplet ble brukt også sist som singel).

Personlig skjønner jeg lite av hvorfor Black Republican ikke ble brukt for å booste albumet og jeg syns det er opp i mot fantastisk at noen i Def Jam ikke har satt ned foten.

Blunt Ashes og Still Dreaming er gode avbrekk begge to som litt roligere, downtempo spor på et ellers ganske så gateorientert (i gammel forstand) album, hvor førstnevnte viser Nas sin kontroll på stemme og flow på en beat med mye plass og rom. Kanye-produserte Still Dreaming er forholdsvis typisk Kanye, med et standard vers fra West og en sound som kler Nas overraskende godt uten at sporet stikker seg ut som noe genialt kutt.

Let There Be Light er en tung, soulsak blant albumets mer alternative låter hvor et organisk lydbilde og Tre Williams gir Nas litt mer autoritet i forhold til den bitre greia han har klart å kjøre seg fast i på albumet. Not Going Back med kona Kelis er enda et godt over middels spor selv om den mollstemte produksjonen ikke er tight nok til å yte låta (og Kelis) full rettferdighet.

Så. Jeg må helt ærlig si at jeg hadde forventa og frykta mye verre. Nas har rett og slett ikke levert på en stund, og den en gang så toneangivende og geniale unggutten viser seg mer som en gammel, gretten mann som ikke helt klarer å akseptere status anno 2006.

Allikevel er Hip Hop is Dead altså et overraskende sterkt album fylt av fire-fem virkelig sterke låter, og fem-seks spor som i praksis fungerer langt bedre enn hele God's Son og Streets Disciple til sammen. Jeg tilgir noen fullstendige bomskudd ti-femten minutter ut i skiva, og gleder meg til neste Nas-utgivelse på Def Jam.

Kanskje han til og med hadde klart å få en singel som fungerte uten å bruke det samme jævla samplet denne gangen?

comments powered by Disqus

 



siggi m
2007-01-25Hvem er Memphis Bleek?

Ellers fin omtale. (Selv om de fleste Nas omtaler nesten alltid er like.)

God's Stepson er forøvrig fin.

Tor Hernan Floor
2007-01-25Memph Bleek.

Bleek er en av disse hangaroundsa til Jay-Z, litt som D12 kompisa til Eminem. Alle har vel venner. Han har gitt ut noe helt greit materiale, men som Jay selv en gang sa, Bleek behøver ikke gjøre en dritt, han har "ryggen" hans, engasjementet er deretter. Han har hengt rundt på Roc-a Fella labelet med det de innehar av gode produsenter og kapital over relativt lang tid. Ingen stor artist i mine øyne, men det er jo såklart subjektivt.

Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo