cover

Veggie

Food

CD (2002) - Rune Grammofon / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Ambient / Eksperimentell / Folk / Improvisasjon / Jazz

Spor:
Tofu
Eat
Veg
Chicpea
Pie
Nofood
Mushroom

Referanser:
Deathprod

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Garbareks spøkelse lurer i kulissene.

Frisk som fjelluft, vakker som utsikten fra Galdhøpiggen. Anbefales som lydspor til en tur i fjellheimen.

Veggie er Foods tredje album og det første på Rune Grammofon. Den britiske saksofonisten Iain Ballamy utgjør den engelske fjerdedelen av denne kvartetten, som også inkluderer Arve Henriksen (trompet, vokal, sampler), Mats Eilertsen (akustisk og el. bass) og Thomas Strønen (trommer, sampler). Helge Sten (Deathprod.) er femte hjul på vogna som produsent, og har også bidratt med et eksklusivt spor på denne skiva kalt Nofood.

Disse musikerne står hver for seg for en svært allsidig og forskjellig bakgrunn, akkumulert i Food er det nesten selvsagt at resultatet blir svært mangslungent og rikt, som de fleste album på Rune Grammofon. Det finnes ingen bås eller enhetlig sjanger å putte denne plata i.

Det varierer mellom eksplosive, suggererende temaer og ambiente landskapsmalende lydbilder, med en nesten sakral stemning. Det siste tangerer en slags nasjonalromantisk følelse Jan Garbarek har formidlet tidligere, og som har bygget nordmenns musikalske identitet kanskje til og med i større grad enn Grieg. Det finnes svært få møblerte hjem som ikke har en Garbarek-skive i dag.

Dette er bare en del av Foods uttrykk, men kanskje Arve Henriksens trompet hadde fortjent samme status som Garbarek, eller er han for opptatt av østens mystikk?

Eat, spor to, hadde fungert som soundtrack til en billedserie av den norske bonden i fjellheimen med sine lange lokkende melodiske saksofon- og trompetlinjer og forsiktige perkusjon. Det er allikevel langt fra Veggie til stev, sull og lokk, og Eat er det nærmeste vi kommer, men den er like vakker som fjelluften er klar og ren.

Det er også Veg, som er mer preget av det ambiente, og utfordrer dybden ved hjelp av ekkoeffekter og en tung, brumlende saksofon av den ellers Garbarek-lignende Ballamy.
Siste sporet Mushroom befinner seg i samme landskap.

Verdt å merke seg er Helge Stens Nofood. Det er en ambient nytelse av dimensjoner som kunne vart mye lenger enn sine tilmålte fire minutter, og han er en mye mer spennende artist en Biosphere. Pulsen i dronen utgjør en slags rytme i en låt som ellers er bløt, mørk og litt skremmende. Sten har en substans Geir Jenssen ser ut til å ha mistet litt av syne.

Arve Henriksens kontemplerende stil er veldig lett å kjenne igjen, alle som har hørt hans mesterverk Sakuteiki vil sette pris på det mediterende aspektet som preger mange av utgivelsene han deltar på. Han preger også Veggie, men ikke i så stor grad. En viktig del av hans sound er generøsiteten, den griper de andre musikerne begjærlig og gjør Veggie til en boblende, organisk opplevelse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Pains of Being Pure at Heart - Belong

(Slumberland)

Det regner tårer fra himmelen og knuste hjerter og brutte løfter åpenbarer seg på dette lekre andrealbumet fra The Pains Of Being Pure At Heart.

Flere:

Humanoid - Sessions 84-88
Ghostface Killah - Fishscale