cover

Six Preludes

Ryan Teague

CD (2005) - Type / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Eksperimentell / Ambient / Elektronika / Samtidsmusikk / Neo-klassisk

Spor:
Prelude I
Prelude II
Prelude III
Prelude IV
Prelude V
Prelude VI

Referanser:
Steve Reich
Biosphere
Arvo Pärt
John Adams

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tidløst og kreativt

Teagues første utgivelse er en miks av klassisk musikk og elektronika. En kombinasjon som medfører et interessant og spennende utvalg av stilarter.

Noen plater krever flere gjennomlyttinger enn andre før man på en måte finner bak fram på dem. Eksperimentelle skiver tiltrekker meg, og jeg er nokså vant til å lytte til musikk som aldri spilles på radio. Derfor likte jeg også umiddelbart Six Preludes første gang jeg hørte den. Men jeg fant liksom ikke sammenhengen i den - før etter gjentatte gjennomhøringer. Den er overhodet ikke det mest eksperimentelle jeg har hørt. Den er faktisk riktig så lett å like. Kort er den også. Men den gav meg likevel en del hodebry da jeg skulle sette meg ned å skrive om den.

Engelske Ryan Teague har sin bakgrunn fra klassisk musikk. Klarinett og klassisk gitar er hans hovedinstrumenter, men han behersker også en del andre og mindre kjente instrumenter. Imidlertid ønsket han ikke å la seg sette i en klassisk bås, og er således ivrig etter å kombinere stilarter og utforske lydlandskaper. Six Preludes er hans første utgivelse, og den danner et spennende forspill til hans videre karriere.

Musikken er hva jeg vil kalle tidløs. Noe av dette kunne godt vært hentet fra Tangerine Dreams tidligste ekperimenter. Sett bort fra de moderne lydene kunne for eksempel Prelude IV godt passet inn på Zeit fra 1972. Strykere som ville fungert utmerket i en klassisk grøsser akkompagneres av de sedvanlige, tynne bjellelydene som en kontrast mot alt det dystre... og dermed gjør det enda mer skummelt. En effekt som jo ofte benyttes i filmer av det mørkere slaget.

Det er vanskelig å plassere denne utgivelsen i noen bestemt sjanger. Men de mest framtredende elementene her er klassisk musikk og eksperimentell elektronika. I tillegg til programmerte, elektroniske instrumenter benyttes fiolin, cello, gitar og klarinett. Mye av musikken har et elektroakustisk preg, og da spesielt med tanke på utfordringene en del av effektene gir både for øre og stereoanlegg. Kanskje ikke så mye i bassregisteret som i diskantregisteret, men der gjør det til gjengjeld nesten vondt å lytte et par steder. Nesten som en hørselstest hos legen.

Platas mest pompøse stykke er Prelude I. En episk preget kakafoni av tunge strykere, engleaktig vokalkor og sonar-pling i en suggerende mix. En flott åpning med en melankolsk melodilinje. Vakkert og stort. Som starten på et fantasy-eventyr. Musikken som følger har en mer sparsom instrumentering, og er også mer eksperimentell. Jeg tenker på 2001: A Space Odyssey når jeg hører Prelude II. En følelse av å være på et kaldt, isolert sted.

Noen av de mer minimalistiske stykkene, som Prelude III, vil falle i smak hos fans av Biosphere, mens andre ting lett kan sammenlignes med Steve Reichs akustiske minimalisme. Kombinasjonen av forskjellige stiler innen minimalistisk og eksperimentell musikk gir Six Preludes et frisk, men tidløst sound. Musikk som dette er ikke umoderne om 10 år... eller 100.

Materialet egner seg godt til intensiv lytting, og med tanke på at disse seks stykkene kun er "preludes" vil det bli svært interessant å høre hva Ryan Teague kommer opp med senere. Hvis han planlegger lengre, og mer intrikate komposisjoner som en oppfølger til dette vil det utvilsomt være av interesse for enhver med øre for eksperimentell musikk. Her er det i tillegg mye melodi og følelse, og det er en type musikk det er vanskelig å bli lei av om man først har forstått meningen med den; nemlig aktiv lytting kombinert med et åpent sinn.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

()

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Flere:

Bob Dylan - Modern Times
El Guincho - Alegranza!