cover

Gang of Losers

The Dears

CD (2006) - Bella Union / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Post-rock / Eksperimentell / Britpop

Spor:
Sintro
Ticket to Immortality
Death or Life We Want You
Hate, Then Love
There Goes My Outfit
Bandwagoneers
Fear Made the World Go 'Round
Gang of Losers
Whites Only Party
Ballad of Humankindness
I Fell Deep
Find Our Way to Freedom

Referanser:
Queen
The Smiths
Suede
Tindersticks
Bloc Party
TV on the Radio
R.E.M.
Serge Gainsbourg
Morrissey

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


No Losers Left

Litt mer avdempet enn forrige gang, men fortsatt dramatisk.

The Dears er, som så mange andre gode band for tiden, fra Canada. Hjembyen deres er Montreal, som også har flasket opp Wolf Parade, Arcade Fire og Stars. Det er med andre ord mye feiende flott som kommer derfra for tiden. Så det er spennende å høre hva the Dears har å komme med denne gangen. Dette er deres tredje ordinære fullengder, de har allerede etablert seg godt, men ikke mer enn at det fortsatt føles som et friskt og litt nytt band.

Bandet har holdt det gående siden 1995, i mer eller mindre fast form, med en viss utskiftning underveis. Frontfigur, låtskriver, vokalist, prosjektleder og primus motor Murray Lightburn er det selvfølgelige midtpunkt, mens en gitarist, en trommis og et par bassister har røket. Det er vel prisen for å lage lidenskapelig musikk der man krever ektefølt engasjement i troppene. Fungerer det, så blir det bra, men ellers så kan det vel gå på nervene til noen og enhver.

The Dears er et ektefødt barn av den britiske skolen. Det er dramatisk og ekstravagant og med en dose realisme. Det er nesten som et gjensyn med den britiske bølgen på nittitallet, via samtiden med Queen friskt på minnet.

Gang of Losers er mer rocka enn forrige skiven, mer direkte i stilen. No Cities Left var veldig drømmende, den hadde de åtte minutter lange sporene og var ordentlig orkestrert. Den krevde at man satt av en del tid til å få den under huden. Gang of Losers er en nødvendig reaksjon på denne. Så hvordan funker the Dears i en mer sober utgave? Tja, siden sist har Murray Lightburn giftet seg med bandkollega Natalia Yanchak. Det er jo en begivenhet som oftest setter preg på musikken. Og det er fortsatt mye urettferdighet i verden. Det setter jo også spor i musikken. Og det er fortsatt mye som opptar Murray. Det setter heldigvis også preg på musikken.

The Dears har alltid vært på parti med utskuddene. Slik er det også her, men i et mindre omfang enn tidligere. "I hang out with all the pariahs" åpner de med på førstesingelen Ticket to Immortality. Det er kanskje ikke så deprimerende som forrige skiva var, men det er vel å dra det litt langt å påstå at det er fest hele dagen her. Det er gitarer som trekker opp strukturen, enkle trommer som holder rytmen videre og diverse andre instrumenter som maler lydbildet mer nyansert. Et orgel her og en synth der. Og det hele legger grunnlaget for Murrays vokal, som får muligheten til å legge til det siste særpreget. Som i den stilige up-tempo Fear Made the World Go 'Round.

De kunne ikke dra de drømmende låtene lengre etter forrige skive. De måtte begrense seg litt for å ikke dra det over i det parodiske. Son naturlig etterfølger er denne mer nedstrippet. Der No Cities left var drømmende, er denne mer konkret. Men bare som forholdet mellom film og teater. Samme gate, men en annen tilnærming til historien. Mer rock er det også. Og mer tradisjonelle låtstrukturer med vers og refreng.

Av samtidige referanser vil jeg si at TV on the Radio og Bloc Party i stor grad trer frem. Murray Lightburns stemme er ikke fult så gospelinfluert som Tunde Adebimpe, ikke så rocka som Kele Okereke, men heller ikke så langt unna. Det er feiende flott. Og på Whites Only Party høres Lightburn nesten ut som Michael Stipe over en americana-rytme. Fengende er det absolutt, og kanskje skivas mest umiddelbare spor. The Dears lager i grunn veldig god popmusikk. "You could try to break my heart. It'll never be enough", synger han på Hate, Then Love. Murray, du har rett. Noen får aldri nok.

Etter en del gjennomlyttinger så virker Gang of Losers bedre enn jeg trodde del skulle være. Det som virket som en skive med enkle løsninger, banale komposisjoner og over-the-top dramatikk har blitt mer levende og inkluderende. De høres veldig komfortable ut med seg selv. Det høres bra ut, men det er ikke veldig umiddelbart. Men sånn har det alltid vært med the Dears. Det er desverre ikke noen ny Lost in the Plot her, og skiva er ikke så bra som No Cities Left.

Som med de aller fleste andre plater, så er det noen låter som er bedre enn andre. Bandwagoneers er knall, samt Whites Only Party, Ballad of Humankindness og Hate, Then Love. Og det er i alle fall én låt som er er helt utrolig pussig; Death or life We Want You er en snodig blanding av Suede med Turboneger-riff og metallisk klang i refrenget. Helt utrolig, må jeg si.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

Vidar Sandbeck - En fergemanns vise
Two Gallants - What the Toll Tells