cover

Analogue

a-ha

CD (2005) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock

Spor:
Celice
Don't Do Me Any Favours
Cozy Prison
Analogue
Birthright
Holyground
Over The Treetops
Halfway Through The Tour
The Fine Blue Line
Keeper Of The Flame
Make It Soon
White Dwarf
The Summers Of Our Youth

Vis flere data

Se også:
Lifelines - a-ha (2002)
Scoundrel Days (Deluxe Edition) - a-ha (1986)
How Can I Sleep With Your Voice In My Head: a-ha Live [Limited Edition] - a-ha (2003)
How Can I Sleep With Your Voice In My Head: a-ha Live - a-ha (2003)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Langt fra magisk fra a-ha

Det dårligste albumet noensinne fra de aldrende popheltene. Men Magne Furuholmen redder det fra total katastrofe.

20 år etter albumdebuten med Hunting High And Low er det ene og alene Magne Furuholmen som sørger for at deler av "a-ha-soundet" holdes i live. Takk og lov for det. Morten Harket synger fortsatt meget bra, men har ikke låtmateriale bra nok til å strekke seg ut i de lyse toner. Pål Waaktaar-Savoy har dessverre skrevet seg helt ut av a-has historie.

Det er alltid noe magisk med å vente på ny musikk fra et "stort" band. a-ha har i mine ører alltid vært "store", selv om magien fra tenårene har bleknet noe. Man glemmer aldri sin første store musikk-kjærlighet, er det noe som heter, og slik er det med meg og a-ha. Jeg elsker dem fortsatt, men er det illusjonen av hva a-ha engang var for meg (og hundretusenvis av nordmenn) jeg elsker, eller er det kjernen i hva a-ha alltid har vært? Sannelig ikke lett å si alltid.

a-ha var aldri et enkelt "teeny pop"-band for meg, og jeg forsvarte dem med nebb og klør allerede fra 1985. I 1986 beviste de selv tydelig - med låter som Manhattan Skyline og I've Been Losing You som fyrtårn - at de var mye mer enn enkle popartister. Dette var kunstnerisk poprock.

I årene som gikk fikk a-ha virkelig utfolde seg. De beveget seg mye fra 80-tallet med East Of The Sun, West of The Moon (1990) og Memorial Beach (1993). På sistnevnte gjorde de mye som nok støtte fra dem gamle fans. I ettertid er Memorial Beach et album som har modnet bra, med mange sterke låter, men rocksanger som Lamb To The Slaughter og Between Your Mama And Yourself er fortsatt blant de svakeste gruppen noensinne har prestert.

Så fikk vi comebacket i 2000 med Minor Earth, Major Sky og den like sprikende oppfølgeren Lifelines et par år senere. Men nå, nå skal a-ha endelig ha funnet tonen sammen og ifølge rapportene også vært sammen samtidig i studio når sangene ble spilt inn. Ifølge et nesten samstemt kritikerkorps skal dette være et av a-has "beste album", med "sterke sanger".

Er dette sannheten? Ikke sett fra min (selvsagt) subjektive vinkel. Nesten fullstendig borte er samarbeidet mellom Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy på låtskrivingen, og det spennende samarbeidet mellom Magne og Morten (fire sanger på forrige album) er helt borte. De fleste av Magnes selvskrevne sanger holder dog et høyt nivå og han berger faktisk hele albumet fra total katastrofe. Mortens to sanger høres ut som overskudd fra Wild Seed (1995) og Påls sanger mangler alle elementer på hvordan mange av oss forventer at en a-ha-sang skal låte. Utfordre oss gjerne, Pål, som du har gjort før, men har du helt glemt hva a-ha er, som du så ofte nevner i intervjuer, når du skal beskrive a-ha sanger. Sangene Pål har levert denne gangen har - etter det jeg har fått rapportert - skuffet selv a-has fans i den innerste kjerne av de som står ved bandet i tykt og tynt. Det forundrer meg ikke, for: Det er sørgmodig og nesten deprimerende at mannen som i stor grad definerte a-ha soundet (selvsagt med Magne og Mortens støtte), nå praktisk talt har skrevet seg ut av a-has sound. Jeg hørte det allerede på Lifelines, og nå er det en realitet: a-ha kan fortsette uten en av gruppens to grunnleggere.

Produksjonsmessig er det naturlig nok mer harmonisk enn "lappeteppet" som Lifelines var. Svenske Martin Terefe er produsent, mens Flood har mikset.

Her er vurderingen av alle de 13 sangene.

CELICE (Magne Furuholmen & Martin Terefe). Førstesingel og første sang. Sammenlignet med mesterlige Forever Not Yours som var først ute fra forrige album er dette en gedigen skuffelse. Låten mangler totalt en melodisk struktur som man forbinder med a-ha, og selve refrenget er ikke tilstede - eller er det bare en slags gjentagelse av verset? Gudene må vite. Oppgangen etter versene/refrengene er heller uinteressant og "handclaps"-effekten er i mine ører utrolig irriterende. Ser man albumet under ett, lider det av mangelen på raske sanger, og dermed blir singelvalget Celice mer forståelig. Men melodien er altså ikke sterk nok, ikke bra nok, synes jeg. Dog forblir You Are The One stående som et dårligere singelvalg, men som førstesingel mener jeg Celice er gruppens svakeste noensinne.

DON'T DO ME ANY FAVOURS (Magne Furuholmen). For de av fansen som har lest biografiboken om a-ha er dette en låt åpen for følgende tolkning: Handler den rett og slett om Magnes følelser overfor Pål og samarbeidet mellom de to? Historisk sett skal de to, slik jeg forsto boka, ha vært uenige om hvem som skrev hva, og det blir sagt at Magne ikke har fått kreditt for sanger han faktisk har bidratt til. Tekstlinjer som "I'd rather be your adversary than to be your slave" og "Don't offer me a credit cuz I don't want the blame" er meget interessante. Melodisk sett er vi i lett og ledig togtempo, med Magne i god gammel Maybe Maybe møter The Company Man, men Don't Do Me Any Favours er mye bedre rent melodisk enn disse to samlet. Albumets første lille opptur. En liten fotnote: "It's alright" - det er ålreit, i orden, OK osv - er en tekstlinje her. Den passer for så vidt da tekstforfatteren skal slå fast at det er greit likevel. Men selve "it's alright"-linjen går meg på nervene på denne platen. Det brukes også på sangen Birthright. Og tenk tilbake - hvor mange andre a-ha sanger har denne forslitte klisjeen? Mange opp gjennom årene!

COZY PRISON (Magne Furuholmen). Magne igjen, altså. De tre første er Magnes låter, akkurat som dette er Magnes a-ha-album. Et greit midtempo albumspor, med noen deilige synthtoner (de er det for få av på albumet, spør du meg). Teksten er noe kryptisk, men i motsetning til Pål virker det i alle fall som Magne har noe dypere på hjertet. Er det et mentalt, selvlaget fengsel han skildrer? Muligens.

ANALOGUE (Pål Waaktaar-Savoy, Max Martin og Magne Furuholmen). Tittelsporet, og som krediteringen indikerer den eneste sangen hvor Pål og Magne samarbeider, denne gang med ingen ringere enn den svenske popmaestroen Max Martin som medhjelper. Det er lett å høre at han sannsynligvis har hatt en finger med i spillet hva gjelder referenget, som med sin lekende enkelhet også har en særdeles simpel tekstlinje, selvsagt med den utrolig forslitte setningen "I love you" i bruk. Men sett under ett er sangen et forfriskende pust, og bør være et klart tredjesingel-valg. PS: Merkverdig kreditering av Max Martin, som på tekst er nevnt med fødenavnet Martin Sandberg, men på melodien står han som Max Martin.

BIRTHRIGHT (Magne Furuholmen og Martin Terefe). Magne igjen! Denne gangen med større hell i samarbeidet med produsenten Martin Terefe på låtskriversiden. Dette er andresingel, og har klassiske a-ha ballade-elementer. Nydelig refreng, pene synthdetaljer, og her har Morten litt mer å dra stemmen sin mot. (Men at det er "ålreit" igjen irriterer altså).

HOLY GROUND (Morten Harket, Nick Whitecross og Ole Sverre Olsen). Litt pussig å se at Morten har hatt hjelp fra to til å skrive teksten, mens melodien har han skrevet selv. Nåvel. Det vesentlige er resultatet. Det er en søtladen vuggevise, med mye Wild Seed-stemning. En grei melodi, men det høres veldig lite a-ha ut.

OVER THE TREETOPS (Pål Waaktaar-Savoy). Endelig en Waaktaar-Savoy-sang, først som låt nummer syv. Gleden er kortvarig for meg. Maken til tristesse. Melankoli er viktig i a-ha-soundet, men dette er på grensen til umelodisk. Igjen savner jeg tekster med glød i - de som Pål pleide å skrive. Produksjonen er også veldig, veldig Savoy. Dette er en melodi som ikke har noe på en a-ha-plate å gjøre.

HALFWAY THROUGH THE TOUR (Pål Waaktaar-Savoy). Før (før 1995) skrev Pål Waaktaar-Savoy kjærlighetssanger og sanger om ensomhet som ingen andre. Det var liv og død. Det var sinnssykt bra. Har han nå det så bra at han ikke har noe budskap eller aktuelle tema igjen? Denne turnésangen er så lite interessant som et tørt stykke brød. Ifølge teksten ønsker han ikke noe mer enn å "walking out that door", mens man (som tittelen antyder) er halvveis og det er "money too be made". Melodisk sett har sangen kun et pluss og det er breaket med stryketemaet som er litt 70-talls nostalgi. Etter rundt 3:45 stanser sangen i surt toneleie og glir over i en instrumental som ikke heter noe annet, men er indikert å være en del av sangen. Det er uforståelig at den ikke ligger som eget spor, da den ikke har noen relasjon til sangen. Melodien er litt Twin Peaks-aktig, og er et morsomt særegent bidrag. Mye bedre enn hovedmelodien!

A FINE BLUE LINE (Magne Furuholmen). Mags is back! Jo da, han lykkes denne gangen også - men nå er det livsmelankoli i store doser også fra den kanten. Sånn sett et bra albumspor. Meget fin oppgang og et nydelig refreng i klassisk a-ha stil. Magne, jeg blir nesten rørt av denne - og ikke minst det at du holder a-ha-soundet vedlike med en albumperle som denne.

KEEPER OF THE FLAME (Pål Waaktaar-Savoy). Påls tredje forsøk. Bedre nå? Det begynner bra, med et klassisk pop-pianotema, noen strykere... Men, så... Stakkars Morten som må synge denne igjen nesten umelodiske tekstlinjen - det er ikke pent. Produksjonen går inn i Savoy-gir igjen og i bakgrunnen korer Pål. Og hva skriver han om? Her er hans hang til å repetere ord og vendinger på nytt tatt i bruk. Er det selvbiografisk? Er det Pål som kunne holdt flammen vedlike, men så er det altså Magne. Når siste setning er "four more years and I'm outta here" kan man også begynne å tolke. Når ble det skrevet? Er det gått to år nå? Dette er altså en sang flere anmeldere har nevnt som klassisk a-ha. De kan umulig ha vært tenåringer på 80-tallet, men hvis de var, så likte de neppe a-ha den gang. Nå som a-ha er "rocka" er de jo akseptert å like selv for rockerne. Dette er en låt som ikke er en del av a-has klassiske sound. Savoy light, igjen.

MAKE IT SOON (Ole Sverre Olsen og Morten Harket). Morten bidrar kun med to sanger denne gang. Sparer han til soloalbumet, som aldri kommer, eller mangler inspirasjonen? Verset har faktisk litt Bridges over seg. Melodisk er vi på samme linje som foregående låt, det er trist. Så kommer overraskelsen rundt 2 min. En skrikende fuzzgitar, og en til. Hurra for rocken! Her overgås nesten Memorial Beach på sitt mest rocka. I mine ører - totalbom.

WHITE DWARF (Pål Waaktaar-Savoy). Fjerde og siste sang levert av Pål solo, av i alt 13 sanger. Dessverre er dette like sørgmodig og trøstesløst som de tre foregående bidragene. Nå må Morten lide seg gjennom en tekst om et bilde på en vegg med en dverg i en myriade av stjerner. Det er nok en dvergstjerne som holder på å eksplodere, eller er det dvergroboten fra Hitchhickers Guide to the Galaxy? Jeg skjønner ikke bæret av dette, og gir laveste karakter for denne melodien. Det er til å grine av. Hvor er den gode, gamle, dyktige Pål?

SUMMERS OF OUR YOUTH (Magne Furuholmen). I det albumet når slutten kan det nesten ikke bli mer trist, men jo da - selv Magnes siste bidrag er i samme mollstemte tristesse. På toppen av det hele skal han selv synge verset. No offence, men Magne har i beste fall en middelmådig bærevokal-stemme. Tekstmessig ser han seg tilbake på barndom/ungdom, og det tar seg veldig opp på det vare refrenget hvor Morten får synge. Men sett under ett blir dette aldri mer enn et middelmådig albumspor.

Så det var det. a-has åttende studioalbum på 20 år. I snitt et nytt album hvert 2,5 år - selv om vi vet at i realiteten hadde de en lang pause fra 1993 til 2000. Med denne anmeldelsen er jeg sannsynligvis en av få motvekter mot "propagandaen" som sier at Analogue er et av a-has beste album. Hvem har rett? Ingen selvsagt. Anmeldelser er og forbli subjektive vurderinger. Vokt deg derfor for veldig bastante tabloidkonklusjoner. I alle tilfelle har jeg med denne lange vurderingen argumentert grundig for mitt syn. Om du liker et mer rocka a-ha og Savoy, er kanskje Analogue et solid album. Liker du klassisk a-ha sound og ikke skjemmes over 80-talls CD-ene i samlingen din, vil du bli smertelig skuffet.

Analogue berges som nevnt av Magne Furuholmen. All ære til ham! Det er flott å se at han har fått gløden tilbake til å lage god popmusikk, og at det ikke bare er kunst som gjelder. Det gjør at albumet ikke faller helt gjennom - men må jeg ta et valg og rangere alle a-has album, så er Analogue dessverre det svakeste albumet de noensinne har prestert. For her er ingen låter som er i nærheten av verken Hunting High And Low, The Swing Of Things, Out Of Blue Comes Green, Slender Frame, Cold As Stone, Summer Moved On eller Forever Not Yours. For bare å nevne noen få (og ikke nødvendigvis bare singler) av en lang rekke av tidligere magiske a-ha låter. De beste a-ha albumene er allerede laget.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pernice Brothers - Live a Little

(Ashmont / One Little Indian)

Hey Joe, where you goin' with those tunes in your head? - I'm ridin' down PCH One to Somerville to get High as a Kite. Ein god idé Joe, ein god idé.

Flere:

Pink Mountaintops - Outside Love
The Streets - Original Pirate Material