cover

...and Then We Married the World

Furia

CD (2003) - MTG / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
Superlove Vibrations
Blame
Leave
Too Close
Heart Of Summersoul
Gloriously Alone
Seconds
Pictures
All I Need To Know
Right On Time
Weak
Moonchild

Referanser:
Sahara Hotnights
Bellatrix (Kolrassa Krókríðandi)
Furslide

Vis flere data

Se også:
Furia EP - Furia (2002)
Piece of Paradise - Furia (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Popstemning

Furia er ikke gode nok til å fylle stemningspotensialet i låtene sine.

Det var vel ikke helt dette jeg hadde ventet meg etter Furia EP etter at jeg lytta inn den i foregående år. Greit, man fikk vel et hint med førstesingelen Superlove Vibrations i det den vandret atskillig mer i dur enn nevnte mollstemte EP. Nå løper fremdeles de fleste av låtene på ...and then we married the world i moll-modus, bare sånn at det ikke blir misforståelser der. Men hvor ble det av energien da, jenter?

Ved de første gjennomlyttingene av denne skiva var dens anonymitet faktisk det første som egentlig slo meg. Skiver med treig avtrekker har jeg imidlertid stått opp mot mang en gang før; kunne mon tro materialet forløses med gjentatte gjennomspillinger til ymse hverdagslige gjøremål? Svaret er dessverre nei. En tredve, førti runder i spilleren har ikke gjort nevneverdig fra eller til i forhold til førsteinntrykket, og med tanke på at det relativt massive øset i "headlineren" Right On Time fra Furia EP fremdeles står igjen som det sterkeste kortet klarer jeg ikke annet enn å være litt skuffet.

Noen øvrige høydepunkter makter de riktignok å bringe frem: Superlove Vibrations er for eksempel en deilig energisk solskinnslåt som kanskje burde vært spart til varmere tider. På en annen side er det ikke så brutalt mange andre låter som køer opp til en posisjon som radiosingel, og da er det vel lett for at man tager hva man haver. Pictures eller (ja, jeg vet jeg er slem nå) fyll-låta All I Need To Know kommer nærmest i min bok, men de bringer i så fall lite nytt til torgs i forhold til Superlove. Og så langt de ikke er bedre låter heller daler min begeistring betraktelig.

Hvorfor det ikke klikker helt mellom meg og Furia denne gangen? Ja, det har jeg lurt fælt på selv også. Det låter jo strøkent. Bandet spiller bra, arrangerer det gitarbaserte lydbildet godt og balanserer instrumentene upåklagelig seg i mellom. Instrumentale bidrag fra "utenforstående" løper smertefritt langsmed eller i bakgrunnen uten å spenne bein på bandets gitardominerte uttrykk. Stine Kobbeltvedt synger stabilt og nyansert, selv om hun godt kunne variert stemmen bort fra den tilbakelente fraseringen til fordel for litt mer åpne halskanaler og trøkk. Det er mulig dette kunne gitt kontrasten som mangler i et materiale der instrumentene løper litt for mye i samme retning innen hvert arrangement, men jeg tror ikke fullt og helt på det heller.

Furia som helhet satser nemlig mer på poplåter i et melankolskt stemningssettende format, og det er nettopp i dette formatet de avslører sin styrke og svakhet samtidig. Styrke fordi de våger å legge opp til potensielt forførende stemningsbilder, noe som fort kan virke for nakent og avslørende i forhold til durbaserte og nonsensfylte treminuttere. Svakhet fordi låtene nesten aldri får løpe på tvers av pop-rammeverket: Melodier, vokal og instrumenter løper friksjonsfritt langs samme linje uten at det tas tak i mer spenningsfylte tonale løsninger eller kontrasterende rytmemønstre. I tillegg resirkulerer Furia de samme stemningsvirkemidlene gjennom hele skiva, best eksemplifisert gjennom en utstrakt og etter hvert enerverende bruk av e-bow.

For min del blir dette tydeligst i "unntakslåta" Seconds, der bandet starter helt standard for så å utvikle låta over fem minutter med dynamiske løft og en tonalitet i refrenget som holder en helt annen spenning enn de øvrige 11 låtene. Gjett, forresten, hva jeg fant da jeg la inn persondataene på denne skiva. Det er ikke Furia selv som har skrevet akkurat det refrenget - den æren tilfaller en Live H. Johannesen. Hmm?! Gjelder det melodien også? Talende? Jeg begynner å undre.

Furia er nok ikke klare for det store giftemålet med resten av verden enda - til det smelter de inn i en alt for stor grå masse av omtrent likelydende band. Norge og livescenene rundt omkring i dette vidstrakte landet vil nok på sin side ha en langt større lyst til å gå ned på kne - og det er ikke gæærnt bare det.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tord Gustavsen Trio - Being There

(ECM)

Tord Gustavsen Trio bevarer det enkle og vakre, samtidig som nye dimensjoner bringes inn i samspillet.

Flere:

Noxagt - Turning It Down Since 2001
Band of Horses - Everything All the Time