cover

Vision

The Core

CD (2004) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Sterk debut.

Øs, pøs, faster, louder. Dette svinger av en annen verden, og denne debuten innfrir forventningene etter en serie voldsomme konserter.

Vision slippes på Jazzaway Records, og er det første albumet til denne kvartetten som gjorde sin første konsert så langt tilbake som i 1999. I løpet av disse fem årene har The Core bygget opp et voldsomt ry som liveband. Og selv om konsertene har vært få har de høstet tidvis vulgært panegyriske omtaler som har etablert bandet som en attraksjon i jazzkretser. Sommeren 2004 gjorde de konserter på de fire store jazzfestivalene, og med seg har de hatt et pent lite knippe gjestesaksofonister. Håkon Kornstad, Per "Texas" Johansson og Jonas Kullhammar har ikke akkurat bidratt til å dempe forventningene rundt bandet. The Core har altså endelig konvertert noe av repertoaret til noe håndfast, og Vision kan fort gjøre om stua di til en liten jazzklubb.

Alle låtene er spilt inn live på en tredagers session i Kjellern i Trondheim, og bandet har dermed beholdt mye av det som kjennetegner bandets konserter. Vision regelrett oser av stemninger, følelsesladete melodier, men først og fremst av kraft og energi. Det siste er bandets viktigste kjennetegn. Låtskriver er i hovedsak trommeslager Espen Aalberg (bassist Steinar Raknes står bak Pharoah), og de fem låtene tar alle sats og stuper inn i lange rytmiske, melodiøse og eksplosive seanser.

Aalberg selv er en virvelvind, og han er så aktiv at man skulle tro at bandet hadde en ekstra perkusjonist i flere partier. Hi-haten går konstant - sjekk 7th Father - og i det tempoet bandet legger opp til i samfulle fem låter er det nesten utrolig at Aalberg greier holder takten midt i blant kaskadene av cymbaler. Pianist Erlend Slettevold gjør også en fantastisk prestasjon på 7th Father, og hvordan det er mulig å holde takten samtidig som han gjennomfører sitt lange, lekre soloparti uten å glippe sensitiviteten for melodien, er nesten ufattelig. Raknes' rytmiske bassriffing kombinert med tyfonen Aalberg gir meg nesten lyst til å skrike faster, louder, selv om avstanden til rhytm'n' blues er kortere enn til punkrock. Saksofonist Kjetil Møsters inntreden etter 5:15 er helt magisk, og blir også en påminnelse om at dette faktisk er jazz. 7th Father avrundes med et voldsomt heftig call and response-parti der kampen om å ta igjen rytmene nesten blir et spørsmål om å være eller ikke være. Avslutningen bringer også tankene til klassikeren Mr. PC fra John Coltranes album Giant Steps.

Det er ikke bare på 7th Father inspirasjonen fra Coltrane gjør seg gjeldende. The Cores melodier er strukket ut over lange flater (fem låter, 50 minutter) og tilbyr tid slik at medlemmene får rom til bruke av sine ressurser og utforske de forskjellige muligheten melodiene tilbyr. Og med et så rett fram grunnkomp som disse fem låtene er bygget på, briljerer Slettevold, Raknes, Møster og Aalberg etter tur, og i samspill. Ingen av disse fire går riktignok så langt ut i improvisasjonene som Coltrane gjorde med sin kvartett. Og hvorfor skulle de det? Det er gjort før.

7th Father er altså høydepunktet på et debutalbum som ikke er altfor variert i låtmaterialet. Låtene skiller seg allikevel godt fra hverandre gjennom de forskjellige stemningene de greier å formidle. Tittelkuttet er mer mettet av dramatisk storslåtthet, og Pharoah har en strebende og søkende karakter selv om den (heldigvis) ikke kan måle seg med navnefarens lange, religiøse syretripper. Sistesporet The Core er naturligvis nettopp det; kjernen i bandets uttrykk. Røff, rett fram og full av kompromissløs jazzgroove.

The Core har definitivt lykkes i å overføre livefølelsen til sitt debutalbum. Det kan også virke fornuftig at bandet har ventet så lenge med sitt første album. Selv om det går over stokk og stein har de full kontroll, og noen år med konserter på baken har gjort The Core til et UTROLIG tight band. Intet mindre. Vision burde absolutt appellere til et publikum som ellers ikke er opptatt av jazzrelatert musikk, og det finnes knapt noen bedre inngangsport for dem som vil utvide horisonten en smule.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"

(Constellation)

Tung og schizofren debut av Godspeed You! Black Emperor-medlemmet Efrim Manuel Menuck.

Flere:

The Flaming Lips - Yoshimi Battles the Pink Robots
Haust - Powers Of Horror