cover

The Earth Is Not a Cold Dead Place

Explosions in the Sky

CD (2003) - Bella Union / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Må spilles høyt

Litt for fint, litt for pent, litt for snilt. Litt for lite styggedom.

Jeg var en av dem som regelrett ble slått i bakken av "Those who tell the truth shall die, those who tell the truth shall live forever". Explosions In The Sky klarte der å kombinere de episke kvalitetene til Godspeed! You! Black! Emp!eror! med en punk-aktig energi som stort sett er fraværende i dronerocken. "Silence to violence" ble det svært så beskrivende kalt i diverse engelskspråklige publikasjoner. "Sakralt til brutalt" ble min oversettelse.

Faktisk er jeg fortsatt litt redd hver gang jeg setter på "Those who tell the truth". Plata er så vakker, så brutal, så skjør, så tordnende. Jeg innbiller meg at den beskriver verdens undergang, sett innenfra. Og den spilles på høyt volum.

Jorda er ikke et dødt kaldt sted, forteller gruppa oss altså nå. Det er kanskje lett å si når man er fra Texas, men etter mørket og brutaliteten som sjangeren generelt og dette bandet spesielt er kjent for, uttrykker tittelen mest av alt håp. Et håp om at menneskeheten likevel ikke har gått fullstendig av skaftet, kanskje.

Tittelen samsvarer også veldig godt med innholdet. Det er lysere og mer, ja, håpefullt enn forrige gang. For å understreke at jorda ikke er et dødt sted, går til og med nesten hele det første sporet, "First breath after coma", i hjerteslag-rytme. Det er veldig fint.

Jeg tenker at dette er den typen låt man gjerne plasserer som siste spor på en mørk og dyster plate. For liksom å si: "Det er ikke fullt så farlig, ikke fullt så ille". Det er lys og håp i enden av tunnelen. Men det er første låt.

Et eller annet er det nemlig. Et eller annet som gjør at jeg ikke er like over meg av begeistring for denne plata som for den forrige. Men jeg har litt problemer med å sette fingeren på akkurat hva det er.

Det kan være at Explosions In The Sky ikke lenger har nyhetens interesse. Jeg kjenner bandet og lydbildet deres ganske godt nå, og overraskelsen når det for eksempel eksploderer rundt sju minutter og 20 sekunder ut i "Memorial", er ikke like stor.

Det kan være at hele sjangeren dronerock på sett og vis har utspilt sin rolle. At de instrumentale eksperimentene som i første rekke har blitt utført av GY!BE! og Mogwai, må sees som en nødvendig reaksjon på linje med punken på slutten av 70-tallet, og som på samme måte som punken etter noen år ikke lenger er nødvendig i seg selv.

Det kan også være at "The earth is not a cold dead place" ikke er like variert som "Those who tell the truth". Gitarene holder seg stort sett på de lyseste strengene, sjeldent dypere enn 12. bånd, dynamikken blir ofte litt forutsigbar og bandet mangler spor som "Have you passed through this night?" fra forrige plate, med monolog hentet fra filmen "A thin red line". Jeg synes også å merke at alle låtene uttrykker nettopp håp og lys i tunnelen. Det blir litt for fint, litt for pent, litt for snilt. Litt for lite styggedom. Vi trenger styggedom for å sette pris på det fine.

De to første punktene sier ingenting som det musikalske innholdet på "The earth is not a cold dead place", bare om omstendighetene rundt. Det siste er et mer reelt ankepunkt. Når det er sagt, er det mer enn nok å glede seg over her. Og jeg kan trygt si at "The earth is not a cold dead place" går for eksempel GY!BEs siste utgivelse en høy gang.

Men den må spilles på høyt volum.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Safariari - Zebra Knights

(Trust Me)

Safariari fra Fredrikstad legger inn en rejäl rökare i kryssen på overtid.

Flere:

Sleepy Sun - Fever
David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency