cover

Pulse

Pink Floyd

2 x DVD-Video (2006) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Psykedelia / Stadionrock / Voksenrock

Spor:
Shine on You Crazy Diamond
Learning to Fly
High Hopes
Take It Back
Coming Back to Life
Sorrow
Keep Talking
Another Brick in the Wall (part 2)
One of These Days


Speak to Me
Breathe in the Air
On the Run
Time
The Great Gig in the Sky
Money
Us and Them
Any Colour You Like
Brain Damage
Eclipse
Wish You Were Here
Comfortably Numb
Run Like Hell

Referanser:
Queen
Roxy Music
Yes
The Alan Parsons Project

Vis flere data

Se også:
Echoes - the best of Pink Floyd - Pink Floyd (2001)
The Piper at the Gates of Dawn - Pink Floyd (1967)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Øremerket fansen

Da Pulse endelig kom ut på DVD, var det liksom ikke så mye tess.

Pulse er navnet på konsertopptakene fra Division Bell-turneen Pink Floyd gjorde i 1994. Dette er den største og mest kjente turneen de gjorde i senere tid, og er tilgjengelig både i form av CD, LP, VHS - og for noen måneder siden omsider på DVD.

Etter en rekke omdiskuterte utsettelser kom remastringen av det visuelle opptaket på markedet i fjor, og ga nytt liv til et band som ikke har gjort noe nytt siden nevnte Division Bell. Jeg regner med at VHSen Pulse er sett av de fleste fans, men dette analoge formatet er i vår digitaliserte hverdag ikke så gjestmildt lenger. Med to disker i et slankt cover når Pink Floyd forhåpentligvis også ut til nye tilhengere.

Det spesielle med Pulse er i all hovedsak to ting:

1. Lysshowet.

Det går gjetord om disse britenes strømforbruk per konsert, og når man ser opptaket, skjønner man hvorfor. At dimensjonene er enorme, hersker det ingen tvil om, det er vel nesten sånn at jeg ikke tør si annet enn at denne lys-, video- og laseroppvisningen er noe man må se selv. Ord blir i grunnen fattige.

2. The Dark Side Of The Moon.

Legendarisk plate på en legendarisk turné. Spør du meg, faller de glatte nittitallslåtene fra Division Bell-platen i bakleksa straks hjerteslagene i Speak To Me setter i gang dette mesterverket av et album. Det er denne halvdelen av konserten, for øvrig disc to, som har gjort at både turneen og Pulse i seg selv har oppnådd slik ære og berømmelse.

Man kan si mangt om kvaliteten på liveopptak generelt, og mange vil nok ende opp med at musikken høres best ut i studio. Hos Pink Floyd, i det minste på Pulse, er disse ytterpunktene etter min mening likeverdige. Dette fordi hvert opptak har et helt spesielt liv, en helt spesiell sjarme. Der opptakene fra studio på syttitallet ofte er tørre og nesten mystiske i sitt vesen, er livelyden fra nittitallet fyldig, klangfull og rik på de viktige detaljene. Når så dette berømte konseptalbumet spilles for jeg vet ikke hvor mange tusen publikummere, er produksjonen av en type og kvalitet som nesten ikke kan sammenlignes med utgangspunktet.

Men musikken er den samme, og det er det som er det magiske her. Mannen i midten er David Gilmour, han står med sin røde Stratocaster og serverer licks til alle gitarfans i hele verden, bak trommene sitter Nick Mason og bak tangentene står Richard Wright, alle fra originalbesetningen. Bassisten som står i Roger Waters' sko heter på denne turneen Guy Pratt. I tillegg til disse fire er det med ytterligere sju musikere på scenen som gjør hver sin jobb for å løfte kvaliteten opp på et imponerende nivå.

Det finnes mange høydepunkter i løpet av konserten, og mange av disse vil kanskje være subjektive. Men både konsertstart Shine on You Crazy Diamond og konsertens nest siste nummer Comfortably Numb, er begge milepæler hva angår pompøsitet og storslagenhet. Dessuten er vokalist Sam Browns improvisasjon (hun første) under The Great Gig in the Sky mildt sagt til å få frysninger av, og er et eksempel på det nye livet enkelte låter får live, sammenlignet med standarden fra platen. I tillegg til dette er Gilmour stadig et midtpunkt med sine mange soli.

Som gjenutgivelser i DVD-format flest, har også Pulse ekstramaterialet alle band legger til for å gjøre saken litt mer interessant. Her får man tilgang på blant annet bootlegs, et par musikkvideoer, filmene vist i bakgrunnen på scenen, en del grafikk signert Storm Thorgerson, noe turnéstatisitikk, samt en femten minutter lang stemningsfull film fra kulissene. Med andre ord alt hva en fan måtte ønske seg. For på mange måter er jo slike utgivelser ofte øremerket fansen, og jeg tror denne skaren utgjør brorparten av salgstallene.

Men selv om jeg kanskje er fan selv, må jeg si at jeg ble litt skuffet over denne remastringen. På grunn av en stadig utsatt slippdato og bandets store fokus på teknisk kvalitet, hadde jeg av en eller annen grunn skyhøye forventninger til denne teknologifesten av en konsert. Men jeg har verken dyrt stereoanlegg eller fancy fjernsyn, i hvert fall ikke det utstyret man kanskje må ha for å oppleve de store forskjellene. Det er mulig jeg faller utenfor denne målgruppen, men for meg fremstår Pulse i det store og det hele som en blåkopi av VHSen fra 1995, selv tatt i betraktning den digitale bearbeidelsen.

Jeg kan virkelig ikke se hvorfor man har holdt fansen på pinebenken så lenge, og konkluderer dessverre med at det som kanskje vil være et av de siste ordentlige livstegn fra Pink Floyd som band, ikke innfridde i det hele tatt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ricochets - The Ghost of Our Love

(White Jazz)

Her lukter det 60-tall, knuste hjerter og klassikerstatus lang vei.

Flere:

Band of Horses - Everything All the Time
Sonny Simmons - The Traveller