cover

The Bedlam in Goliath

The Mars Volta

CD (2008) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Hardrock / Metal / Jazzrock / Eksperimentell

Spor:
Aberinkula
Metatron
Ilyena
Wax Simulacra
Goliath
Tourniquet Man
Cavalettas
Agadez
Askepios
Ouroborous
Soothsayer
Conjugal Burns

Referanser:
At the Drive-In
Jane's Addiction
King Crimson
Frank Zappa
Led Zeppelin

Vis flere data

Se også:
De-Loused in the Comatorium - The Mars Volta (2003)
Octahedron - The Mars Volta (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Oase av kaos

Med sin fjerde fullengder troner fortsatt The Mars Volta på topp med sin høyst særpregede stil.

Mars Volta har blitt ekstremt store og fått en enorm suksess med en blanding av en rekke stiler som kan kalles en psykedelisk progheavy-funkjazz-latinofusion. En fantastisk miks av sjangere, og med sitt fjerde album fortsetter de ferden med sitt særpreg. Allerede fra åpningskuttet Aberinkula møtes vi med en massiv lydvegg ut av høyttalerne.

Det herjes vilt med instrumentene og det er lange partier med fullstendig galskap. Hva er det med dette bandet? Utfordringen for lytteren er å gripe fatt i låta, og det er ingen selvfølge at man orker - eller rett og slett klarer - det. Det krever i hvert fall konsentrasjon og du må leve deg helt inn i bandets vitalitet for å dele gleden.

En organisert strukturert oase av lyd og kaos der gitarene går over hverandre preger hele The Bedlam in Goliath. Her er innviklede og originale gitarpartier, samt soloer som får selv en heavy/prog-gitarist til å smile fornøyd. Taktskifter holdes i et utrolig høyt tempo som bør ethvert jazzband til å dra litt på smilebåndet.

Resulatet er fremdeles en slags blanding av 70-tallets jazzprog som King Crimson og Zappa spleiset med Purple, Zeppelin og Sabbath. Forskjellen er at i 70-tallsmusikken gikk det i et tempo som de fleste klarte å følge, her er tempoet enkelte ganger så høyt så man lurer på om cd-spilleren går litt for kjapt.

Som i Goliath der det er et ekstremt høyt støynivå, skifte av tempo, organiserte og strukturere partier der det kreves den fulle oppmerksomhet. Så er det andre låter som er mer midtempo. Ta Agadez, en vakker sak og forholdsvis enkel å komme seg gjennom, trodde jeg, da den plutselig endrer retning til litt latin, heavy og støy. Her blandes mange stiler inn i samme låt. Dette er også mye av egenarten hos denne gjengen.

Enkelte ganger minner vokalbruken til Omar Rodriguez-Lopez om den nå døde Andrew Wood fra Mother Love Bone (forløperen til Pearl Jam). En personlighet i stemmen som får meg til å tenke tilbake til tidlig 90-tallet. Der grungen var relativt forutsigbar er Mars Volta langt fra dette. Her er det spenning i hva som skjer i neste sekund, der du enkelte ganger blir skikkelig finta og overveldet. Det er intensivt, vellykket produksjon og framført av et band som spiller utrolig tight.

Vær klar over at det er svært vanskelig å holde seg konsentrert og fokusert gjennom platas over 70 minutter. Derfor bør dette tas inn med små doser, slik at man ikke blir skremt. Etter hvert økes dosene og du blir tatt med inn i Mars Voltas verden, og da er kanskje blitt en av mange hundretusen av fornøyde fans.

The Bedlam in Goliath er en sterk plate som krever tid.

comments powered by Disqus

 



The Bellevue Ghost
2008-02-15

Fin anmeldelse men ett par ting:

Omar rodriguez synger ikke men lager all musikken, absolutt alt. Helt ned til hvert eneste trommeslag og har fullstendig kontroll på alt. (Selv om det gjerne er og har vært Flea og John F. fra chilli peppers som har spilt en del av sporene på platene, kun etter noter og uten å vite hvilken del låta de er på, eller hvilken låt det er heller for den saks skyld. feks Amputchture der John spilte alt av gitarer du hører på plata. Og hvor mange ganger hører man Flea på trumpet? Det får man på Frances the Mute, feks sangen Mriranda That Ghost is not Holy anymore). Hverken Flea eller John fikk noengang hørt hver sang ferdig eller hele plata før Omar var ferdig i studio. :)

Cedric Bixler Zavala er vokalisten og skriver tekstene men det er du sikkert klar over. :)

Synes virkelig ikke man bør stoppe opp underveis i lyttingen på denne plata. Det er noe av poenget med TMV`s plater. Hele albumet henger sammen og bør derfor høres på i sin helhet. Du har helt rett i at det krever en del av lytteren men så er ikke dette "tyggegummipop" heller.

Frank Skoveng
2008-02-16

Det er alltid bra med tilbakemeldinger om de er positive og/eller negative, bare de er saklige. Takker forresten at du synes anmeldelsen er fin og definitivt dette er ikke et "popalbum".

Jeg forstår at det er viktig poeng å høre albumet i sin helhet, men jeg tror faktiskt at mange som kan falle av før det har gått 70 min. (uten at jeg noen som helst statistikk på dette). Med små doser tar man hver låt og bearbeider denne i sin egen kropp, økes dosene får man bare mer og mer, og lysten til å få mer blir større.

- Frank -

S
2008-02-20

Det er Cedric Bixler Zavala som er vokalist, ikke Omar Rodriguez Lopez. Hvis du tenker på at det er Rodriguez Lopez som er "komponist", tror jeg fortsatt det er Bixler Zavala som lager vokalmelodiene.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo