cover

Psychedelic Jungle

The Cramps

CD (1981) - I.R.S.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / Surf / Punk / Rockabilly / Psychobilly

Spor:
Greenfuz
Goo Goo Muck
Rockin' Bones
Voodoo Idol
Primitive
Caveman
The Crusher
Don't Eat Stuff Off the Sidewalk
Can't Find My Mind
Jungle Hop
The Natives Are Restless
Under the Wires
Beautiful Gardens
The Green Door

Referanser:
Jerry Lee Lewis
Eddie Cochran
Screamin' Jay Hawkins
Hasil Adkins
Reverend Horton Heat
Link Wray
The Trashmen
The Sonics

Vis flere data

Se også:
Fiends of Dope Island - The Cramps (2003)
How to Make a Monster - The Cramps (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Downtown cavemen

ØYAFESTIVALEN: The city is a jungle and I'm a beast, I'm a teenage tiger looking for a feast...

En av de bedre historier i kategorien store musikkopplevelser er signert Sonic Youths Thurston Moore. Som tenåring dro han og en kompis ned til New York City og klubben Max's Kansas City for å smake på rockelivet for første gang. De hadde ingen anelse om hvem som spilte denne kvelden, men når den var omme skulle livet aldri mer bli det samme for unge Moore. Utkommet for jyplingene ble en grei opptreden fra et Brooklyn-band og en mildt sagt minneverdig seanse med Suicide (som er en lengre historie i seg selv). Mellom disse to spilte The Cramps en sine aller første New York-konserter. Det ble en oppvisning i primitiv cool psychobilly-punk og en helt særegen sceneopptreden som brant seg inn i minnet til Thurston Moore.

Året var 1976, og Ohio-kvartetten som da nylig hadde rullet inn i New Yorks gater for godt bestod av vokalist Lux Interior, femme fatale Posion Ivy og Bryan Gregory på gitar og Nick Knox bak trommene. I løpet av sine første hektiske år serverte The Cramps en serie plater som alle tilhører historiebøkene: Singelsamleren Gravest Hits (1979), debuten Songs the Lord Taught Us (1980) og samleplatene Off the Bone (83) og Bad Music For Bad People (84). Men den kanskje aller beste rene studioplaten er deres andre; Psychedelic Jungle fra 1981.

På dette tidspunktet var Gregory ute av bandet, og ex-Gun Club Kid Congo Powers hadde steppet inn og besørget mer klasse over gitarspillet på en plate der produksjonen også er betydelig oppryddet i forhold til den Alex Chilton-produserte debuten. Psychedelic Jungle består av 50/50 mer eller mindre obskure coverlåter (i hvert fall for oss med bare overflatekunnskap til femtitallets mer eksentriske låtskrivere) og et knippe egenkomponerte godbiter (Caveman, The Natives Are Restless, Don't Eat Stuff Off the Sidewalk).

Et vrengbilde av Elvis Presley og en klassisk pin-up fra 50-tallet, en duo som hemningsløst koker sitt heksebrygg på thrashkultur; råtne b-filmer, voodoo, surf, sci-fi, vill rock'n'roll og en porsjon ren svart magi. Resultatet er en primitiv og hemningsløs ferd gjennom bakgatene av amerikas subkulturer etter krigen og fremover. Som et soundtrack til John Waters' tidlige filmer og en hyllest til obskure rockabilly/rock'n'roll-pionerer skapte de seig, skummel og rå psychobilly som fikk skikkelige folk til å lukke dørene under Halloween og kikke under sengen etter monstre når de krøp til køys.

Lærkledde Lux stønner, hulker og hojer seg gjennom killerlåter som Greenfuz, Goo Muck og Caveman. Posion og Congo smelter sammen i klassiske riff, reverb og fuzz, mens Knox forsøker å binde det hele sammen bak jungeltrommene, der det mer tilbakelente tempoet kontra debuten ytterligere underbygger en litt mørk, småguffen stemning.

The Cramps er lik sin fascinasjon for kultfenomener blitt et selv, et band som kanskje falt mellom mange stoler og aldri ble tatt helt på alvor. Det er i så fall en sterk undervurdering. De føyer seg inn i en lang og rik amerikansk (veldig amerikansk) tradisjon som de har ivaretatt og fornyet lik få andre.

For moro skyld tørket jeg støv av min gamle Rolling Stone Record Guide, som i sin samtid mente om Psychedelic Jungle at "the passionate edge was gone, some of the tension between artiness and trashiness was missing..." og de spekulerer om de vil "fade away, after moments of genius..." Vel, på sistnevnte punkt tok de i hvert fall skammelig feil. Snart et kvart århundre senere står Interior & Ivy blant trekkplastrene på Øyafestivalen i Oslo. Nå nærmest som gudfedre innen en genre de aldri har sluttet å dyrke på det varmeste.

Og Thurston Moore? Etter at Suicide skremte vannet av ham rømte han tilbake til byen og reiste nordover - og lovte seg selv at han skulle dra tilbake hver helg senere. The Cramps har altså holdt på ufortrødent siden, selv om kvaliteten på utgivelsene deres i beste fall har vært noe ujevn siden A Date With Elvis for snart 20 år siden.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bob Dylan - Modern Times

(Columbia)

Dylans 44. studioalbum er et lekent møte med musikkhistorien og et apokalyptisk møte med de moderne mennesker.

Flere:

Devendra Banhart - Cripple Crow
Ben Weaver - Paper Sky