cover

Greatest Hits

Robbie Williams

CD (2004) - Chrysalis / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Britpop

Spor:
Old Before I Die
Lazy Days
Angels
Let Me Entertain You
Millennium
No Regrets
Strong
She's the One
Rock DJ
Kids
Supreme
Let Love Be Your Energy
Eternity
The Road to Mandalay
Feel
Come Undone
Sexed Up
Radio
Misunderstood

Referanser:
Elton John

Vis flere data

Se også:
Swing When You're Winning - Robbie Williams (2001)
Intensive Care - Robbie Williams (2005)
Rudebox - Robbie Williams (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Larger than life

Entertainer, popikon og melankoliker: Greatest Hits-samling som nesten bare har høydepunker.

Jeg har en synd å bekjenne: Ganske lenge svevde jeg i uvitenhet om Robbie Williams' storhet. Gammelt medlem av guttebandet Take That, pop-posør uten substans... Jeg hadde ham plassert: Han var i samme kategori som Kylie Minogue og Britney Spears. Det var lov å høre på ham på fester, gjerne med et ironisk smil rundt munnen. Men noe mer? Nei! (Jeg er da en seriøs musikk-lytter). Men så - når var det - for et par år siden, så skjedde noe: Jeg hørte Rock DJ. På en fest. Der og da var det en av de mest fengende sangene jeg noensinne jeg hadde hørt. Jeg mener å huske at jeg hoppet opp og ned i en sofa mens jeg ropte "IT'S TIME TO MOVE YOUR BODY!". Nåvel. Etter det forstod at jeg at jeg hadde tatt feil. Ja, Robbie Williams lager enkel, fengende, kommersiell pop, men likevel er det bra. Veldig bra. Og nå er det her, det vi har ventet på: En Greatest Hits-samling.

Robbie Williams og låtskriverkollega Guy Chambers har alltid laget fengende sanger, men sjelden album som holder helt til mål. Derfor er dette mer enn velkomment. Dette er en plate som fungerer på fest, den fungerer om man holder på å overmannes av høstmørket og trenger litt oppmuntring, den fungerer om man lager mat og vil ha musikk å danse til mellom sleivtakene. Her får vi litt av alt: Melankolske ballader som Angels og She's the One, dansegulv-vennlige låter som Rock DJ og Kids, eksistensielle epos som The Road to Mandalay. Til sammen gir de en god oversikt over karrieren til Robbie. Han fremstår mer og mer som en artist av format, som noe mer enn bare entertainer og popkulturelt ikon. Robbie Williams betyr noe for veldig mange. Visste dere at Angels er den mest spilte sangen på engelske begravelser? Det virker som om Robbie har truffet en nerve hos oss. Dessuten får han oss til å danse. Da George Michael ga ut sin Greatest Hits, delte han den i to: Del 1: For the feet. Del 2: For the heart. Noe slikt kunne også Robbie gjort!

Jeg tror det er to ting som har gjort Robbie Williams så stor som han har blitt. Første punkt: Musikken. Fengende pop-håndverk, trygt plassert i britisk låtskriver-tradisjon. Andre punkt: Robbie selv. Robbie Williams har et sjeldent nærvær, både i musikken, i media og på scenen. Kanskje er det dette som gjør at så mange har trykket ham til sitt bryst?

Det er nemlig lett å kjenne seg igjen i Robbie Williams. Han legger ikke skjul på noe. Han har det ikke så lett, stakkars Robbie. Han lengter etter kjærlighet men liker likevel å ha seg med groupies i massevis, han trives med artistlivet, men ønsker likevel å roe seg ned, han søker ro i sjelen men elsker å feste. Andre artister forsøker gjerne å fremstå så vellykkede de bare kan. De er "kjempelykkelige", de har "funnet kjærligheten", for så å skille seg etter et år. Robbie er annerledes. Det virker nesten som om han nyter å fortelle om sine nederlag, sin smerte og sine drømmer. Han fremstår som akkurat det han er: Rabagast, skøyer og forfører, men samtidig melankolsk, liten og usikker. Derfor er det lett å like Robbie Williams. Han lever rotete og kaotisk. Men han prøver.

Og så litt om musikken. De fleste låtene på denne platen er bygget over samme lest. Rolige, ganske "coole" vers, som går over i svært melodiske, svært markerte og svært fengende refreng. Jeg tror det går an å nynne omtrent alle låtene på denne platen. Det er et tegn på musikalsk kvalitet! Prøv å nynne Britneys Slave 4 U. Det er ikke lett. Likevel er det, på sin måte, en fengende låt. Men den har ikke noen markert melodi. Hvis man ikke har meloditeft er det lett å gjemme seg bak flink produksjon og tidsriktige beats. Noe slikt finnes ikke hos Robbie (muligens helt i starten, på britpop-wannaben Old Before I Die). Robbies låter ER bra. Jeg kommer med en spådom: Disse låtene kommer til å overleve Robbie selv. Kanskje får vi se den første coverlåten om fem år?

Etter å ha hørt gjennom denne samlingen føles det faktisk ikke malplassert å sammenligne Robbie med Elton John (hvis noen skulle være i tvil: Det er et STORT kompliment til Robbie). Elton, slik han fremstod på sine tidlige plater Tumbleweed Connection, Yellow Brick Road og Madman Across the Water. Elton, også usikker og selvsikker på samme tid, som trillet ut pop-perler på rekke og rad: Your Song, Tiny Dancer, Come Down in Time. Det er noe som ligner: Utrolig fengende refreng, varm og inkluderende røst, laidback, cool og energisk på samme tid.

Sannsynligvis er det Guy Chambers som har mye av æren for at musikken holder såpass høyt kvalitet. For et par år siden skilte de lag. Sangene Robbie Williams har laget etter bruddet, Radio og Misunderstood (som begge er inkludert på denne platen), holder ikke like høy kvalitet. Tiden vil vise om Robbie også klarer seg på egen hånd.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


PJ Harvey - Let England Shake

(Island)

Poetiske men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot.

Flere:

Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information
Orchestra Baobab - Pirates Choice