cover

Love Is Hell pt.2

Ryan Adams

CD (2003) - Lost Highway / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Americana / Folkrock

Spor:
My Blue Manhattan
Please Do Not Let Me Go
City Rain, City Streets
I See Monsters
English Girls Approximately
Thank You Louise
Hotel Chelsea Nights
Fuck the Universe
Twice as Bad as Love

Referanser:
Gram Parsons
Whiskeytown
Wilco

Vis flere data

Se også:
Gold - Ryan Adams (2001)
Heartbreaker - Ryan Adams (2000)
Demolition - Ryan Adams (2002)
Demolition - Ryan Adams (2002)
Rock'n'Roll - Ryan Adams (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Definitivt bedre enn pt. 1

Ryan Adams gjør seg best når han ikke prøver å være andre enn seg selv.

Jeg kan allerede nå avsløre at "Love is hell pt. 2" er bedre en den grumsete og blodfattige "Rock n roll" og definitivt bedre enn kompanjong og forløper "Love is hell pt. 1".

I år har jeg skrevet nok om Ryan, hans musikk og min skuffelse over de to førstnevnte utgivelsene. Derfor skal jeg denne gangen nøye meg med å kikke objektivt (haha! - red. anm.) på sangene.

La oss ta bonussporene først. I mi bok kvalifiserer ikke en sang til "hjertesmerte"-diplom kun på basis av en dryppende tittel. Men det hjelper. Bonussporet "Twice as bad as love" kvalifiserer ikke til noe annet enn irritasjon. Det andre bonussporet, "Fuck the universe", avslører hvor lista ligger allerede i tittelen. Begge sporene kunne like gjerne ha forblitt uutgitte. Jeg kommer aldri til å spille dem igjen.

La oss heller sette tennene i hovedsporene på skiva. "My blue Manhattan" starter ballet med strykere, piano, orgel og gode greier. Det låter jo som Ryan Adams! Dette kan bli bra. Det er bra, hør bare på knallsterke "Please do not let me go". Sangen kommer med Greg Leisz på slidegitar og en himmelsk pianobro mot slutten. "City rain, city streets" låter heller ikke så verst, det vil si helt til Ryan finner ut at det å repetere en dårlig tekst til pompøst gitarøs er mer gøy enn å trylle fram magiske melodier. Jeg mener, "I fucked you over a million times" låter omtrent like dårlig som det leses svart på hvitt. Heldigvis returnerer Ryan med den akustiske gitaren og den såre stemmen. "I see monsters" føles som en liten trudelutt av den sorten man lett tar seg selv i å plystre i dusjen, hvis man er litt trist. Jeg var lenge sikker på at det var Beth Orton som koret på semigode "English girls approximately", men det er pinadø Marianne Faithful. Heldigvis for henne synger hun på de gode delene av sangen. Refrenget, ja, for det er rett og slett genialt. "Thank you Louise" er nok en typisk Adams-ballade med fingerplukket akustisk gitar og sår stemme. "Hotel Chelsea nights" er nok en vakker sang med meget smakfulle bidrag fra Greg Leisz på gitar og Jon Cleary på piano og wurlitzer. Julie Delgado og Debra Parson korer passende. Sangen henter hele sitt lydbilde fra Prince sin eksepsjonelle "Purple rain", uten at det gjør noe som helst.

Det kan ikke sies for ofte. På "Love is hell pt. 2" virker det som om Ryan Adams har forstått at han gjør seg aller best når han ikke prøver å være andre enn seg selv. La oss bare håpe at han har tenkt å fortsette å være akkurat det.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day