cover

Mechatronycon

Sonic Mechatronik Arkestra

CD (2003) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Jazz

Stiler:
Easy Listening / Elektrisk jazz / Fusion / Funk

Spor:
Feeding Frenzy
Third Eye
Carry On Brother
Mechatronycon 1.3.1
Siempre Queso Negro
Mechatronycon 1.3.2
Mi Casa, Su Queso
Oh My God, It's Full of Stars
Mechatronycon 1.3.3
Feeding Frenzy pt. 2

Referanser:
Miles Davis
Esquivel
Eddie Harris
Art Ensemble of Chicago
Herbie Hancock
The Soft Machine
Wibutee

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Space Age Bachelor Pad Music

Et fyrverkeri av suggererende og funky elektrisk jazz med en blåserrekke av en annen verden.

Mange av bandene i ny skandinavisk jazz de siste årene har røtter i et akustisk 60-tall, den elektrifiserte delen av jazz og funk på 60,- og 70-tallet har ikke gitt like stor gjenklang i dagens skandinaviske jazzrevolusjon. Selv om noen av elementene fra den elektriske jazzens begynnelse har overlevd, har det stort sett vært spedd ut med mer moderne klubbrytmer som i Wibutee, Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz og Nils Petter Molværs Khmer gjennom inkludering av DJen som sentral rytmemaker.

Det er også de akustiske artistene som dominerer på den svenske jazzlabelen Moserobie. Men når unntaket først har kommet, er det gjennom et band som har samlet kremen av selskapets musikere. Våren 2002 samlet Mattis Cederberg, basstrombonist og inhouse grafisk designer på Moserobie, seks mann på Stockholmsklubben Fasching i bandet Queso Negro All Stars (Svart Ost All Stars). Under Cederbergs oppsyn ble Jonas Kullhammars og Per "Ruskträsk" Johanssons sopran,- alt,- tenor,- baryton og bassaksofoner plugget til forsterkere, Mathias Landæus byttet ut pianoet med Fender Rhodes, Korg MS-20 og en sampler, og Torbjörn Zetterberg erstattet sin kontrabass med en elektrisk bass. Perkusjonist Ola Bothzén og trommeslager Anders Hedlund var de eneste som fikk beholde sitt akustiske utgangspunkt. Cederberg tok også fram sin melodica, en clavia micromodular og et flugabone (trombone med munnstykke fra fløyte), og senere på året endte disse syv i et studio og skiftet navn til Sonic Mechatronik Arkestra (SMA).

Som man kan se av line-up'en er det altså ingen DJ med her. Landæus trakterer riktignok en sampler og bidrar med lyder som uløselig knytter soundet til vår samtid, men ellers kan Mechatronycon ses på som en hyllest til den åpne elektriske jazzen rundt overgangen fra 60,- til 70-tallet. Elementer fra Miles Davis elektriske periode som startet med In A Silent Way (1969) og fikk ekstreme utslag i Get Up With It (1974), er åpenbart tilstede. Tilstede er også ånden til Eddie Harris, hvis låt Carry On Brother fra 1970 er tolket på denne plata.

Det korte åpningskuttet Feeding Frenzy setter umiddelbart standarden for dette albumet. En kort låt, men med et voldsomt suggererende groove med en uhyre funky og dyp blåserrekke bebuder det som skal komme. Third Eye tar ikke opp tråden umiddelbart, men duver i et tilbakelent og groovy landskap der de syntetiske lydene fra saksofonene og Cederbergs dype og skurrende basstrombone står for melodien.

I Carry On Brother kommer konseptet fullkomment til sin rett. Den starter med et introduksjonstema typisk for jazz før låta fortsetter med en gyngende groovy rytme der Landæus dropper små rare lyder inn i bildet. Men det er egentlig blåserne som gjør denne låta. En etter en tar Cederberg, Kullhammar og "Ruskträsk" kommandoen og avløser hverandre med ekstremt fete melodilinjer etterhvert som intensiteten øker. Effekten av de elektronisk manipulerte blåserne og basstrombonen, som kommer spesielt til sin rett på Carry On Brother, legger til en dimensjon som skiller SMA fra andre band. Strukturmessig er låtene på Mechatronycon relativt konvensjonelle i en jazzfunk og groove kontekst. Men eksperimenteringen med det elektriske soundet er tatt veldig langt ut og er veldig konsekvent gjennom hele plata.

Samtidig florerer referansene. På Mechatronycon 1, 2 og 3 lurer de roligere improvisasjonene til Miles, på Siempre Queso Negro (Svart Ost For Alltid) lurer Soft Machine i kulissene og på Feeding Frenzy pt. 1 og 2 forenes Art Ensemble of Chicago og Sun Ra med Herbie Hancock Headhunters. I Mi Casa, Su Queso (Mitt Hus, Din Ost) improviserer Kullhammar som Stanley Turrentine i en Bacharach-melodi, og Oh My God, It's Full of Stars er ren easy listening. Sonic Mechatronik Arkestra er like eklektiske som Quentin Tarantino og det fungerer som bare det.

Mechatronycon er på mange måter en fullkommen plate. Den er ingen stor lyttermessig utfordring, men den er full av lekre detaljer og er samtidig søkende, upretensiøs og lekende.
I tillegg har Cederberg introdusert basstrombonen som et habilt instrument som i denne konteksten låter usannsynlig fett. Ved siden av det gromme soundet i blåserrekka greier Sonic Mechatronik Arkestra på denne skiva å lage flere av de feteste og mest groovy låtene undertegnede har hørt på lang, lang tid. Bandet har inntatt, bearbeidet og spyttet ut en stor mengde musikk i denne prosessen, og til tross for referanser i mange retninger har bandet greid å skape et klart og særpreget sound. Det i seg selv fortjener en liten applaus. Isolert sett er Mechatronycon en av de mest spennende skivene fra 2003.

Sonic Mechatronik Arkestra spiller på Oslo Jazzfestival torsdag 12. august 2004 med Salvatore.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Foster The People - Torches

(Columbia)

Torches kommer til å gjøre at vi alle hopper rundt som noen skrullete idioter hele sommeren totusenogelleve.

Flere:

The Low Frequency in Stereo - Futuro
Sharon Van Etten - Tramp