cover

Histamin

My Midnight Creeps

CD (2007) EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / Psykedelia / Punk / Bluesrock / Rock'n'Roll

Spor:
Speaking in Tongues
Shot by the Blues
Don't Let 'em Bring You Down
Violet
I Don't Need You
Made Out of Stone
Kitchie Kitchie Ki-Me-O (Everything's Gone Wrong)
Love is Gone
Shakin' Off My Demons
One Last Dance
I'll Let the Light Shine on You

Referanser:
Madrugada
Ricochets
Iggy & The Stooges
13th Floor Elevators
The Seeds
The Who
The Yardbirds
The Gun Club
Magnolia Electric Co.
Robert Johnson

Vis flere data

Se også:
MMC - My Midnight Creeps (2005)
MMC - My Midnight Creeps (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Et mektig farvel

Histamin står igjen som årets suverent beste norske rockealbum.

Det nærmer seg slutten på 2007, og tiden for å oppsummere, samle trådene og bekjenne sine synder er farlig nær. For å ta det siste først: Denne teksten burde kommet i vinter, da Histamin slo fast at My Midnight Creeps hadde utviklet seg til et monumentalt og enormt bra rockeband. Den kunne også kommet i sommer da nyheten om den tragiske bortgangen til Robert Burås lyste fra forsidene, og gjorde fiskeferien på bølgende vidder i vårt nordligste fylke til en nedtur - der selv ørreten så ut til å sørge på dypet og ikke viste noen interesse for verken flue, mark eller sluk.

Med nytt album fra Madrugada rett rundt hjørnet - der Burås heldigvis rakk å bidra med skriving og innspilling i vår - føles tiden overmoden for å få ut noen ord om My Midnight Creeps' andre og siste album.

Histamin er på mange måter den destillerte utgaven av låtskriver og musiker Robert Burås. Alt av følelser, inspirasjon og innflytelse brettes ut gjennom rasende psykedelia, hardtslående garasjerock og suggererende blues under en nattsvart og blødende himmel. Med et vell av gitarer og en hylende saksofon går tankene tilbake til et av tidenes aller beste album - Funhouse. Konturene fra The Stooges og Detroit-brødrene i MC5 skinner gjennom, men Histamin lener seg like mye på britisk klassisk rock'n'roll, og selvsagt skimtes mye av mørket til moderbandene i Madrugada og gitarist Axel Kloster-Jensens Richochets.

My Midnight Creeps føles som en sikkerhetsventil, en arena for utlufting av frustrasjon og skitne tanker, men også hjerteskjærende ærlig og vakker musikk. Selv om bandet teller seks, og en rekke gjestemusikere bidrar i et stort og rikt lydbilde, er det Burås som er hjernen, låtskriveren og den autoritære lederen. Kappekledd, fremst i frontlinjen angripes likegyldigheten med gråtende gitarspill, kreativ villskap og en stemme som nok ikke når opp til Sivert Høyems, men like fullt forløser ekstase og seier.

MMC tok opp trådene fra Madrugadas møkkete knockout, tredjealbumt Grit. Der debuten er mest preget av garasjerock, frigjorde Robert Burås med Histamin også andre sider av seg selv. Grenser er flyttet, begrensninger er fjernet og resultatet er en suggererende og eksplosivt avskjed. En plate blant de aller beste han satte sin signatur på.

Åpningen med frenetiske Speaking in Tongues tar oss tilbake til 1970, der desperate toner blandes med fargesprakende psykedelia, mens en skrikende Burås bekjenner at han trenger vår kjærlighet – og han får det. Shot By the Blues viser at afroamerikansk kulturarv også er viktig inspirasjon, og den leder oss inn mot en av platens store, store høydepunkt – Don't Let'em Bring You Down. Gjennom sju minutter manes følelsen av et rekviem frem, der konturene og de blåe tonene i natta opplyses av stjerner som viser veien, selv om villfarelsen truer med et knugende kvelertak og håpløsheten virker uoverkommelig.

Hold on to your heart now
Hold on to your soul


Uendelig triste Love is Gone er hjerteskjærende gråt i en musikalsk blottelse, der filtret er fjernet og vi ser rett inn i en såret sjel. Avkledd står Burås frem med følelser en nattsvart Jason Molina kunne utlevert i sin søken etter hva som kommer etter bluesen. Satt opp mot øsende Shakin' Off my Demons og blytunge Kitchie Kitchie Ki-Me-O finner vi kimen til Histamins storhet: Spennviddet mellom såre toner og truende, aggressiv faenskap balanserer platen på tilnærmet fullkomment vis.

Og når så 2007s desidert beste norske rockealbum avrundes med ni himmelstormende minutter, der Robert Burås lyser for siste gang med hans MMC og sjenerøst deler sin kjærlighet - opprinnelig tiltenkt for Madrugada - er det umulig å ikke bli beveget nok en gang, mens bilder fra ti år med plater, gamle konsertminner og den mektige Øya-markeringen i sommer flimrer gjennom hode.

Oh, let the light shine on you
I'll let the light shine on you


Takk, Robert - lyset er slukket, men gitarsignaturen vil skinne videre gjennom musikk som har satt dype og varige spor i det norske kulturlandskapet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe

(JPS)

Tradisjonsmusikk med kontinental sving illustrerer folkets eget kulturuttrykk.

Flere:

The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells
Sharon Van Etten - Tramp