cover

Mockingbird

Allison Moorer

CD (2008) - New Line / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Americana / Bluegrass / Blues / Voksenrock

Spor:
Mockingbird
Ring Of Fire
Dancing Barefoot
I Want a Little Sugar In My Bowl
Go, Leave
Revelator
Both Sides Now
Daddy Goodbye Blues
She Knows Where She Goes
Orphan Train
Where Is My Love
I'm Looking For Blue Eyes

Referanser:
Shelby Lynne
Steve Earle
Julie Miller
Tift Merritt
Emmylou Harris
Beth Orton

Vis flere data

Se også:
The Duel - Allison Moorer (2004)
Getting Somewhere - Allison Moorer (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Allison Moorer besøker røttene

Moorer gjør som sin søster, Shelby Lynne, og gir ut en plate med covere. Resultatet er fint, om enn ikke veldig sprekt.

Allison Moorer er som de fleste nå vet Steve Earles kone, og de to kommer på turné sammen til Norge i mai 2008. Det er all grunn til å ta seg en tur, for Moorer borger for kvalitet tvers igjennom. Det er ingen vits å dra koblingen med Earle for langt musikalsk, men det er verdt å påpeke at Moorer lener seg tungt på ektemannens gamle sidekick og gitarist, Buddy Miller, på Mockingbird. Og det er lurt, for Miller er ensbetydende med kvalitet. Her gir det seg utslag i solid produksjon med en varm og analog lyd og suverent gitarspill.

Som sagt er dette en plate med covere, så nær som én låt, som er skrevet av Moorer. Hun velger fra øverste hylle, og her kan du høre alt fra Ring of Fire fra Johnny Cash, til mer obskure saker som Daddy Goodbye Blues av Ma Rainey. Om vi trenger nok en versjon av Ring of Fire og Joni Mitchells Both Sides Now, kan vel diskuteres. Moorer gjør imidlertid ikke skam på dem, takket være hennes sterke og nyanserte stemme og ikke minst det bunnsolide bandet.

Det begynner feiende flott med den eneste originale låten på albumet, Mockingbird, som preges av strykere, Moorers stemme, gospel-koring og en flott saksofonsolo. Det er svulstige greier, men det funker. Det kunne fort ha tippet mot det anonyme og glatte hvis platen fortsatte i samme spor, men Ring of Fire drar det hele ned, med minimalistisk komp a la Emmylou Harris' Wrecking Ball. Tempoet er dratt ned, og orgel og fele gir låten en litt ny vri, selv om det ikke på noen måte blir en maktdemonstrasjon. Det er derimot Patti Smiths Dancin' Barefoot. Moorer går ned i de nedre stemmeleier og messer oppå Millers iltre gitar. En akustisk bass danser oppå de hypnotiserende trommene. Resultater er platas kanskje sterkeste spor.

Nina Simones Sugar In My Bowl er jo en drøy ordre for en hviting, men Moorer kan faktisk synge blues og jazz på en overbevisende måte, selv om denne versjonen er mer akustisk country enn jazz. Et modig og artig låtvalg er det hvert fall. Go Leave er flott, også denne med strykere og trekkspill, men jeg blir lissom ikke rørt inn til hjerterøttene. Kanskje er jeg bare en ufølsom jævel. Revelator er seigere og mørkere, og det føles mer relevant. Nok engang er det flott utført og deilig å høre på. Both Sides Now er jo en flott låt, men som sagt kanskje gjort nok ganger. Moore tilfører ikke noe eget her, og det er nesten er forutsetning for å lykkes med denne type plate.

Goodbye Blues er kult tilbakelent, med Earle på gitar og Moorer som synger autentisk over et slepent komp bestående av mandolin og en drønnende basstromme. Det spilles nok en del blues i det Earlske hjem! Variasjonen er denne platas sterkeste kort. For på She Knows Where She Goes er stemningen helt dempet igjen, med en nydelig ballade med kirkeorgel og steel gitar. Dette er også et av platas sterkeste spor. Julie MiIllers Orphan Train er en sterk utfordrer, rett og slett fordi det er en svært solid låt og at Miller korer nydelig. Det er sårt og nært på en deilig måte.

Platen avsluttes med Where Is My Love og I'm Looking For Blue Eyes, begge akustiske kjærlighetsballader, som Moorer tydeligvis har en forkjærlighet for. Og hvorfor ikke? Hun gjør dette låtmaterialet meget bra, selv om det kanskje blir litt for mange av dem på samme plate. Mockingbird er en sterk hyllest til Moorers favorittlåtskrivere, der hun ikke gjør skam på noen av dem selv om det plukkes fra øverste hylle. Samtidig tilfører hun etter min mening ikke nok av seg selv til at det kan bli karakter i den øverste enden av skalaen. Hun er lissom ikke Emmylou Harris, som kan synge telefonkatalogen på en spennende måte. Jeg ser frem til neste plate, forhåpentligvis med mer eget og kanskje hakket tøffere låtmateriale.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Scorch Trio - Scorch Trio

(Rune Grammofon)

Ekstatisk og groovy improv av absolutt ypperste klasse!

Flere:

Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?
Nuno Canavarro - Plux Quba