cover

Far Leys - Tribute to Nick Drake

Blend

CD-EP (2002) - Ponderosa / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Retropop / Drømmepop / Visepop

Spor:
Parasite
Rider on the Wheel
Joey
From the Morning
Things Behind the Sun
Slow Days
River Man

Referanser:
Nick Drake

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Uforglemmelige låter, noe forglemmelig presentert

Italiensk-engelsk folkrock-band som leverer OK versjoner av Nick Drakes låter. Men heller ikke særlig mer.

De samme reglene gjelder uansett hvilken artist man hyller. Man bør vel eksempelvis vise en viss respekt for originalmaterialet, samtidig som man bør strebe etter å tilføre det noe nytt, eller i hvert fall fremheve ønskede elementer. Man skal ikke sette Nick Drake over andre i den sammenhengen, men de som ønsker å spille inn noen av hans gamle klassikere på ny bør ha godt med is i magen. Blend lykkes halvgodt med alle kriteriene.

Drake gjorde seg historisk med sine tre utgivelser, alle finslepne perler det er vanskelig å forbedre. Beste forsøk så langt har pianisten Brad Mehldau stått for, med sin nydelige versjon av River Man (på Songs: Art of the Trio Vol.3, 1998). Hederlig er også Calexicos Clothes of Sand (fra Aerocalexcio, 2001). Ellers er det etterhvert svært mange som har forsøkt seg på hans komposisjoner, eksempelvis Gilbert Isbin, Lucinda Williams, Swans, Norah Jones og Sebadoh. Et av de mer sobre forsøkene står den italiensk-engelske folkrock-gruppen Blend for. De har like gjerne kostet på seg en hel plate, en mellomting av en EP og en full utgivelse (ca. 30 minutter lang), der seks av sju låter er hentet fra Drakes sangbok.

To av sporene, Rider on the Wheel og Joey, er tatt fra den posthume samleren Time of No Reply (1979). Førstnevnte er fra de fire siste låtene Drake spilte inn, næmere bestemt i februar 1974. Dette var på et tidspunkt da han ikke var helt på høyden, for å si det mildt, men de viste at han fortsatt kunne både skrive og fremføre bedre enn de fleste. Blends versjon av Rider on the Wheel klarer ikke å formidle den klaustrofobiske følelsen som Drake skapte, men det er da heller ikke å vente. Der det høres ut som Drake forsøker å løfte stemmen, høres det ut som Blend-vokalist Al Fabris forsøker å presse den ned, mens det frenetiske gitarspillet er skjult av el-gitar og et mer band-orientert uttrykk. Det fjerner mye av den opprinnelige brodden til Drake, skjønt den behagelige melodien fortsatt er intakt. Joey er en mer vellykket versjon. Det er da også i utgangspunktet en "snill og enkel" vise, og det kler Blend godt. De myker den opp ganske kraftig, blant annet med et duvende orgel, og de fremhever den slentrende melodien godt. Man kan si at de har klart å pusse opp en av Drakes mest glemte låter, noe som i hvert fall får oss til å finne den frem igjen!

Blends utgave av Parasite, fra Pink Moon (1972), har et fyldigere og mer psykedelisk preg over seg. Pink Moon ble som kjent spilt inn uten andre effekter enn Drake og gitaren hans. Fabris er selvfølgelig et stykke unna hans nerverpirrende patos, og langt unna det forrykende gitarspillet som preget både Parasite så vel som hele Pink Moon. Fra samme album har de også hentet From the Morning og Things Behind the Sun, så ingen skal beskylde bandet for å tatt snarveier her. Dette er et par av de aller edleste Drake-visene. Den skjønne From the Morning kles godt i Blends varme og sofistikerte uttrykk, denne gangen med strykere og piano til hjelp. Igjen er det Fabris' vokal det er mest å utsette på; han vil så inderlig gjerne høres ut som Drake, men sliter med den slepne, avslappede intonasjonen som falt så naturlig for Drake. På Things Behind the Sun er det gitarspillet som faller mest gjennom. Mens Blend benytter både elektrisk og akustisk, klarte Nick Drake å skape langt mer fylde og sjel helt alene. Dette er heller ikke en låt det sømmer seg å planke, og det synes det som Blend gjør.

De to siste sporene skiller seg noe ut. En av tidenes fem flotteste melodier noensinne er River Man (fra Five Leaves Left, 1969). Her er den utført helt instrumentalt, med piano og med et orkestrert arrangement. Den tidligere nevnte Brad Mehldau har altså spilt inn denne tidligere, og det klør langt mer i fingrene når man hører hans tangentlek, enn når man hører Demian Dorelli. Slow Days er skrevet av Fabris, og det er litt pussig at de har valgt å ta med en slik ensom hane i denne kurven. Muligens er det for å vise at de selv kan skrive viser av en viss kvalitet, og låten er på ingen måte dårlig. Den er likevel mest som en svak Drake, og det passer på en måte inn i helheten. Far Leys - tittelen henspiller på Drake-familiens bosted i Tanworth-in-Arden, er en hederlig hyllest til en genuin låtskriver, og en nyttig påminnelse om at vanlig dødelige ikke når ham opp til knærne.

Det bør for ordens skyld legges til Blend har fått brukbare omtaler for denne hyllesten. Blant gratulantene finner vi størrelser som Patrick Humphries, mannen bak biografien om Nick Drake. Keyboardist Dorelli har også oppholdt seg en del hos Drake-familien, og kjenner dem godt. Det borger for forståelse, og det skinner tross alt gjennom på Far Leys. Det er en plate som vel er et must for Drake-heads, men den ordinære tilhenger (hvis de det hele tatt finnes) mister ikke så mye på å la denne passere.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society

(Sony Music)

Motorpsychologar med venner inviterer på eit sevjerikt, variert og raust måltid.

Flere:

Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø
Aphex Twin - drukqs