cover

Good Times - The Essential Stage Dolls

Stage Dolls

2 x CD (2002) - Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Lettmetall / Singer/songwriter

Spor:
Still In Love
Soldiers Gun
Love Don't Bother Me
You're The One
Wings Of Steel
Hard To Say Goodbye
Good Times
Stand By You
Commandos
Sorry
Money
Lorraine
Love Cries
Life In America
Crying Over You
If This Is Love


Heart To Heart
Run When It's Over
Ammunition
Queen Of Hearts
Shooting Star
Do You Love Me
Heart Of A Woman
Queens
Ten Tons Of R&R
Magic
Goodbye To Amy
Left Foot Boogie
The Waiting Kind
Shout
Yesterday's Rain
Dig

Referanser:
Bon Jovi
Mr. Big
Def Leppard
Aerosmith
Bryan Adams
ZZ Top

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Erre muli' å få no Stage Dolls, elle?

Stage Dolls' samlede diskografi blander duftene av diesel og parfyme med et paradoksalt heldig resultat.

Da "blondinene" i The Kids brøt opp sånn cirka 1982 var det nesten litt underlig at bandets "Glimmer Twins", Ingebrigtsen/Flakne, ville bryte samarbeidet (midlertidig) og forfølge ulike veier veier videre. Dag Ingebrigtsen raste rett inn i den amerikanske metallen med TNT, der han - godt hjulpet av Morten "Diesel" Dahl - dyrket pompøs livsførsel, Harley Davidson og LA-glam i beste/verste Mötley Crüe-stil. Torstein Flakne valgte på sin side å ta det med ro for å forfølge mer jordnær rock'n'roll i singer/songwriter-perspektiv og med kjernetrioen gitar/bass/trommer som format. Der TNT anstrengte seg for å gjøre Trondheim til Norges Los Angeles uten å avsløre seg som kårfolket de var, tok Stage Dolls rocken sin ut på et formidabelt antall bygdehusfester i Trøndelagsfylkene, hvor de satte soundtrack til tønnevis med karsk og mang en ung trønders seksuelle debut.

Stage Dolls' debut Soldier's Gun (1985) var på sitt vis et lavmælt men tydelig manifest på Flaknes videre vei i norsk rock: Gitardominert amerikansk drivrock med en lett skjelen til boogie, ledsaget av Flaknes hese og svært genrekompetente stemme. Oppfølgeren Commandos (1986) gjorde muligens ikke bandet mer kjent for menigmann, men den var et formidabelt skritt videre, både for bandet og for norsk rock. Den velbalanserte blanding av stødige rockere og powerballader var ført i pennen av en ung Flakne som for alvor avslørte sine talenter som singer/songwriter. Riktignok fremstår eksperimenteringen med trommemaskiner og stemningsfyllende keyboards i dag som temmelig naivistisk, og trommelyden er intet mindre enn for jævlig typisk 80-tall. Men i sum vil jeg likevel påstå at Commandos er en helsikes stødig klassiker innen den samlede norske rock-diskografien.

Innen Stage Dolls (1988) hadde imidlertid også Flakne begynt å tenke på muligheten for å erobre det nord-amerikanske kontinentet, noe som førte til et mer glattprodusert produkt frontet av anthem-mettede singler som Wings Of Steel og Still In Love, som faktisk nådde en 46. plass på Billboard og således i stor grad oppfylte bandets ambisjoner mot vest. Skiva gjorde også bandet mer kjent for flere i fylkene både sør og nord for Trondheim, og selv om Flakne har uttrykt tilfredshet med hele "den amerikanske opplevelsen" så det ut til at ambisjonene tross alt var knyttet mer til gamlelandet. Stage Dolls roet seg derfor ned for å konsentrere seg om turnering i Norge og brukte hele tre år på å stable Stripped (1991) på beina - en og annen sjel i norske Polygram må ha revet seg i håret.

Stripped var, som tittelen nesten sier, en retur til den ukompliserte rocken på Soldier's Gun. Ikke det smarteste trekket rent kommersielt i det året da Seattle ble verdens musikalske hovedstad. Noen listeplassering kunne de med andre ord se langt etter, men låter som Sorry (Is All I Can Say) og Goodbye To Amy sørget i hvert fall for å holde butikken i gang via royalties fra NRKs Nattønsket, samtidig som bandet på ny slo seg til ro foran respatexbelagte bord prydet av himert og Petterøes 3 i Trøndelags bygdehus. Så ble det stille. Lenge. Flakne la ut Shoot The Moon under eget navn i 1995, og flere enn meg trodde vel at Stage Dolls var et avsluttet prosjekt. I 1997 var det imidlertid på'n igjen med Dig, et album som fusjonerte den rake rock-linja fra Stripped med de lavmælte soul-numrene fra Flaknes solo-skive.

Rent diskografimessig bringer det oss faktisk hit vi er i dag – Stage Dolls har ikke gitt ut noen flere skiver etter 1997, men de fortsetter å spille live og har sin høytid av spilleoppdrag rundt juletider. Turnélistene har hovedsakelig krøpet tilbake til trønder-fylkene, men jeg tror ikke det vil begrense denne samlerens appell i resten av landet. Good Times evner nemlig med sine 32 spor nesten til overmål å fortelle oss hvor gode Stage Dolls har vært til å banke både powerballader og rendyrket tyngre rock inn i norske øreganger.

Normalt er mangelen på kronologi det første ankepunktet jeg tar tak i ved vurderingen av en samler. Her blir det imidlertid et temmelig irrelevant argument. Good Times speiler nemlig i høy grad Stage Dolls live, en setting der de er blitt særdeles flinke til å lese begivenhetenes gang og å styre låtrekka og energinivået i konsertene etter stemningen i det kveldsaktuelle publikummet. I tillegg har Stage Dolls aldri dreiet seg om noen stor utvikling i materiale eller lydbilde fra plate til plate. Låter fra de ulike "epokene" legger seg således godt til rette i den rekkefølgen de har fått her.

Likeledes kan man servere argumentasjon mot at bidrag fra Flaknes solo-utgivelse Shoot The Moon er inkludert i låtrekka her. Ikke helt stuerent i teorien, men samtidig kommer man ikke bort fra at Stage Dolls alltid har kretset rundt Flaknes låtskrivertalent, hvilket har vært kvalitativt stødig og temmelig homogent i uttrykket. Personlig syns jeg det er deilig å vekke til minne mannens utrolige sans for "enkelt" og effektivt gitararbeide. Flakne har aldri vært noen stor solo-gitarist, men det forsto han tydeligvis tidlig selv også. I stedet har han lagt energi i å fylle låtene med tidvis steintøffe gitarriff, slik som på Left Foot Boogie, Stand By You, den Aerosmith-aktige Do You Love Me og kongen av dem alle; Heart To Heart. I dette perspektivet er det fullstendig utilgivelig å ikke inkludere den svingende boogie-rockeren Rock You fra Commandos - å høre den under den svært effektive remasteringen som er gitt de øvrige låtene ville virkelig gjort dagen for mitt vedkommende.

Rent musikkhistorisk er nok ikke Stage Dolls det største som har skjedd her til lands. De bærer imidlertid en annen viktighet gjennom sitt lange og trofaste virke gjennom sin trofaste turnering ute i bygde-Norge. For enkelte av oss som ikke bor i Trøndelag kan de kanskje stå som en påminnelse om mulighetene som finnes utenom de "viktige" scenegulvene i storbyene. Nesten så man blir nostalgisk av mindre.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Stars - Set Yourself On Fire

(Arts & Crafts / City Slang)

Endå eit Montreal-band med lettennelige tonar.

Flere:

Diverse artister - John Barleycorn Reborn – Dark Britannica
Ed Harcourt - From Every Sphere