cover

Cripple Crow

Devendra Banhart

CD (2005) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Frifolk / Psykedelia / Folkrock / Tropicalia

Spor:
Now That I Know
Santa Maria de Feira
Heard Somebody Say
Long Haired Child
Lazy Butterfly
Quedateluna
Queen Bee
I Feel Just Like a Child
Some People Ride the Wave
The Beatles
Dragonflys
Cripple Crow
Inaniel
Hey Mama Wolf
Hows About Tellin a Story
Chinese Children
Sawkill River
I Love That Man
Luna de Margarita
Korean Dogwood
Little Boys
Canela
White Reggae Troll/Africa (mp3)

Referanser:
CocoRosie
Donovan
Vetiver
Espers
The Incredible String Band
Marc Bolan
Caetano Veloso
Wooden Wand
Bonnie Prince Billy

Vis flere data

Se også:
Oh Me Oh My... The Way the Day Goes By the Sun is Setting Dogs Are Dreaming Lovesongs of the Christmas Spirit - Devendra Banhart (2003)
Rejoicing in the Hands - Devendra Banhart (2004)
Niño Rojo - Devendra Banhart (2004)
Smokey Rolls Down Thunder Canyon - Devendra Banhart (2007)
What Will We Be - Devendra Banhart (2009)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Long haired children

Velkommen til skogsfest med Sgt. Devendra's long haired gypsy family band.

"Freden kommer..." messer en apostel fra et sted oppe i Catskill-fjellene, New York. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og denslags: "And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze." Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet hersker her. På toppen av treet bak dem sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!

Tilfeldighetene (nåja...) ville det slik at det lå to plater slengende rundt platespilleren da Cripple Crow kom krypende til gards. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman's Beautiful Daughter. Begge fine plater gitt ut sent på 60-tallet, ellers med lite annet til felles enn omslagene. Her kommer altså Cripple Crow inn og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er er naturlig midtpunkt innen den etterhvert så omtalte amerikanske frifolken, men med Cripple Crow løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock (der platen er spilt inn), han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.

Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing in the Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (Chinese Children, I Feel Just Like a Child), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre "sære" og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples of the Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk-rørsle (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar med å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

Vi starter med en mild bris av Nick Drake (Now That I Know) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (Canela). Disse rammer inn en relativt velorganisert, strukturert og godt arrangert plate i forhold til tidligere. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland og klassisk "americana". Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter for eksempel Caetano Veloso (Santa Maria da Feira, Quedateluna), aktuelle fredsbudskap (Heard Somebody Say: "I heard somebody say, that the war ended today, but everyone knows it's goin' still..."), freak outs (Long Haired Child) og suggererende underfundigheter (Lazy Butterfly). Den Velvet/Iggy-aktige singelen I Feel Just Like a Child er en groovy og skeiv fest for alle sanser, dog uten samme ekstase som å oppleve den fremført live. Det er i tradisjonen etter The Doors, Marc Bolan, Donovan, Syd Barrett og John Lennon og Beatles-koring at Devendra Banhart ruller ut denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper.

Det er mye musikk på Cripple Crow; 75 minutter/22 låter i alt. Om ikke det er nok, her er også et MP3 spor med 10 minutter lange White Reggae Troll/Africa (riktignok med ganske slett lyd). Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige Dragonflys skjæres bort på under ett minutt. The Beatles er en underlig surrete sak som starter med at: "Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world...", før vi vips kastes ut i karnevalsdans. Saloon-dixien Some People Ride the Wave og I Love That Man fører ingen steder, men alle små tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk og jakten på svakheter virker unaturlig kritisk. 2005 har fremdeles til gode til å komme opp med noe i nærheten av det overskuddet som presenteres her.

Mange har argumentert for at Cripple Crow er for lang. Det er ikke et argument som ikke holder vann i seg selv, bortsett fra at Devendra Banhart naturlig nok ikke har laget en sammenhengende konseptplate - det skal være noen humper og svinger langs veien han tegner opp. Det er heller ingen tvang å høre hele platen fra start til mål hver gang. Hør på den baklengs eller sett den på shuffle, for det er godsaker gjemt i nesten hver eneste krink og krok av disse låtene.

Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende Inaniel og Hey Mama Wolf har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. Sawkill River slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, Luna de Margarita kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens Korean Dogwood er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock. Akkurat hva som ligger bak teksten på Little Boys kan det vel spekuleres litt i. Det som starter som en litt tung sak av velkjent art...:

Life is tough and love is rough
For the man who just can't ever seem to get enough
The days go by and the women come and go
So many that you decide to get rid of your front door
So you don't have to hear them all disappear


...flyter etterhvert over i linjer som: "I see so many little boys I want to marry, I see plenty little kids I've yet to have..." til en munter melodigang. Vi får sette det på kontoen for underlige innfall!

Jeg ser ikke noe annet valg enn å gi denne platen toppscore. Selv om den kommer mens bladene gulner bærer den bud om at den akter å følge oss mot mer ukompliserte og lysere tider, der solen alltid skinner, freden hersker og kjærligheten blomstrer. Cripple Crow er det beste Devendra Banhart har gitt ut, og en soleklar kandidat til årets beste plate.

comments powered by Disqus

 



Kiddo
2005-10-01En av årets beste.....

Stemmen minner om Marc Bolan dengang bandet het Tyrranosaurus Rex, plata er fra en annen planet, er ikke for lang og kan spilles forlengs, baklengs osv.

Tarjei
2005-11-01Perfekt

Om mulig den beste folken som har kommet siden 70-tallet. Fantastisk plate.

Bjørn Agnar Larsen
2005-12-22Si det til deg selv; det er bare pop-musikk..

...lettere vegring mot h e l e sanger, en total Marc Bolan fiksering og tekster det ikke alltid er lurt å få med seg! Det blir det bra pop-musikk av..

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: