cover

Everything In Between

No Age

CD (2010) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Punk / Alternativ / Shoegaze

Spor:
Life Prowler
Glitter
Fever Dreaming
Depletion
Common Heat
Skinned
Katerpillar
Valley Hump Crash
Sorts
Dusted
Positive Amputation
Shred And Trascend
Chem Trails

Referanser:
Neil Young
Sonic Youth
Guided By Voices
Deerhunter
Wavves
Daniel Johnston
Dinosaur Jr.

Vis flere data

Se også:
Nouns - No Age (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Forstyrrende bra

No Age er fremdeles No Age, de er bare blitt enda bedre.

Tospannet Randy Randall og Dean Spunt i No Age har turnert mye siden 2008 sensasjonen Nouns - med blant annet elektronika-guruen Dan Deacon, crossover-kongen Bradford Cox og post-punkerne i Liars. Alle har de på sin egen måte tatt hus i lydbildet til årets albumutgivelse fra No Age, Everything In Between. Allerede ved første stoppested på platen, Life Prowler, merkes det at duoen har løftet blikket - tenkt mer på produksjonen og kanskje til og med tilrettelagt litt mer kommersielt.

I mine øyne er dette på ingen måte negativt. Randy Randalls skurrete og lydmessig overjusterte gitar er fremdeles høyst tilstedeværende sammen med Spunts elleville trommer, den keitete og pubertale vokalen er der fremdeles, sammen med de rutete tømmerhuggerskjortene og de hullete olabuksene - No Age er fremdeles No Age, bare med et enda tettere grep om lydbildet - og satan så mye bedre. Enten de fuzzpopper seg gjennom Fever Dreaming, eller shoegazer seg gjennom Dusted og Positive Amputation har gruppen hele veien noe ekstravagant og ekte ved seg - det gjør Everything In Between til den udiskutabelt beste utgivelsen de har gjort noensinne.

Påfallende nok har denne utgivelsen veldig mye til felles med Neil Young og Daniel Lanois' Le Noise fra samme releaseperiode i år. Men der Young og Lanois stort sett holder en lavmælt støyrock-profil, har Everything In Between i seg elementer av Liars danse-punk, Deacons elektroniske freakouts og ikke minst Bradford Cox uforutsigbare og langdryge psych-pop.

På Common Heat høres det nesten ut som at No Age har hentet inn singer/song-writer legenden Daniel Johnston som gjestevokalist, og ikke minst gjesteskribent. For det er ikke bare lydbildet som har fått en overhøvling av gruppen, Common Heat tar for seg det dagligdagse ubehaget i kulturen, mens førstesingle Glitter har en av årets mest forstyrrende og paranoide låter gjemt bak det herlige hooket: I've been wondering, when is it my turn to get a win?

Autensistet til Lo-Fi og post-punk-scenen er fremdeles blant de viktigste tingene i No Age sitt univers, og man kan si mye rart om guttas utvikling fra No-Fi og skatepunk på Nouns til de mer kommersielle strømningene på Everything In Between - men det er vanskelig å ta fra gutta bragden de har klart i å bygge bruer mellom alle disse sjangrene, og fremdeles stå igjen med eget materiale. Spør du meg, skal du ikke se bort i fra at denne blir stående som en av årets aller beste plater.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo