cover

The Land Beyond The Mountains

Don Howland

CD (2002) - Birdman / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Psykedelia / Folk / Blues / Swamp blues

Spor:
Sail Away
Barren Woman
Desdemona
The Cowboy and the Cowgirl
Roots
Life Goes On Here
Cowgirl Blues
(I am in) Hell
Judge
The Conqueror Worm
Return to Cinder
Angel of Death
Above the Clouds
Sayanara
(bonusspor)

Referanser:
Bassholes
Oliver
Skip James

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Old weird america!

Don Howland selger sjelen sin i bytte mot å bli en 1930-talls blues legende.

Don Howland (opprinnelig fra Colombus, Ohio, nå bosatt i Asheville, North Carolina) har tidligere gjort seg bemerket i Great Plains, The Bassholes, The Gibson Bros. og Ego Summit. The Gibson Brothers la opp i 1992 og dette resulterte etterhvert i dannelsen av tre nye grupper: Bassholes, '68 Comeback og det mer celebre Jon Spencer Blues Explosion. Førstnevnte gruppe (bestående av kun Howland og en trommis) har hentet delvis inspirasjon fra de samme blueskilder som The Land Beyond The Mountains, men var såpass rastløse at de fort kunne springe over i både punk, disco og pop. På sin første ensomme ridetur setter Don Howland kursen sørover mot landet bak fjellene med gitaren i hånden.

Først og fremst må det med en gang sies at mannen har stor forkjærlighet for de gamle, svarte delta folk/blues-menn. Howland røper også god smak med å spille inn en versjon av Tom Rapp (sterkt undervurdert Pearls Before Swines-sjef) sin komposisjon Sail Away og Jessie Mae Hemphills Cowgirl Blues. Han setter også musikk til tekster av lettere hjemsøkte Edgar Allan Poes Conqueror Worm og Furry Lewis' Judge. I Howlands egne tekster er det flere parafraser som hentyder til store ting Love og Jefferson Airplane gjorde i 1967. Her finnes forøvrig talende titler som (I Am In) Hell og Angel of Death.

Innspillingsbudjettet her har vært omkring omkring 50 dollar. Et såpass raust budsjett har holdt både til innkjøp av haugevis med kassetter og drift av 4-sporsmaskinen i en kjeller i Ashevillle. Vi snakker altså om ekte lo-fi, overveiende basert på kun gitar og sang (pluss noe billig orgel og perkusjon). Howlands spesielle, gnålende syngemåte og følelse for blues er naturligvis meget sterkt inspirert av Robert Johnson, Charley Patton, Son House, Skip James, Blind Willie McTell, Willie Dixon og Muddy Waters. Det er derfor lett å finne ad hoc fellestrekk med tallrike mer berømte hvite artister som har stjålet svart gull (post 1968 Rolling Stones, Peter Greens Fleetwood Mac, Canned Heat, Led Zeppelin, Bob Dylan, Lou Reed, Cream og tidlig Captain Beefheart). Howlands eksentriske innfallsvinkel rettferdiggjør også sammenligning med Rocky Erickson (13th Floor Elevators), Syd Barrett (her mener jeg det akustiske, blues-influerte materialet på soloalbumene med skjeve slidegitarer) og Sky Saxon (det er betydelig stemmemessig likhet med The Seeds-sjefen). Platas nærmeste musikalske referanse er waliseren Olivers lite kjente privatutgitte 1974 album Standing Stone (som forøvrig har blitt nyutgitt av David Wells spesialistselskap Tenth Planet), som var en oppvisning i eksentrisk psycho folkblues med et skikkelig glimt i øyet.

På grunnlag av Howlands betydelige musikkunnskaper og tematikken i tekstene blir dette "ekte" blues om menneskets mindre sympatiske sider. Idealene er mekanisk sex, perversiteter, selvmord og død. Dette scenarioet kompletteres av parodien på den typen liner notes som man kunne finne på posthume utgivelser med de forgangne gamle bluesmenn - det hevdes at Howland begikk selvmord kort tid før plata kom ut ved å stikke seg gjentatte ganger i tinningen med en nyfilt skrutrekker! Historien er supplert med et bilde - som altså ikke er av Don Howland.

Skal noe kritiseres ved denne plata blir det nettopp at Howland tar plass i andres likkiste og projiserer andres tragiske skjebner på seg selv. Det blir en gjenskapelse av bluesens smerte (slik Howland tror tror den var) og innebærer ingen nyskapelse. Dette er kun en mindre innvending da stoffet er underholdende og tidvis engasjerende. Jeg får lyst til å bla fram de beste gamle bluesplatene mine av dette! The Land Beyond The Mountains er forøvrig noe å sjekke ut for deg som liker rockens eksentrikere og dyktige forfalskere. Det spørs hva skøyeren Don Howland skal gjøre på neste soloalbum - begå nytt selvmord?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sigur Rós - Takk

(EMI Virgin)

Vår anmelder er naiv nok til nok en gang å la seg affektere/lure av eterisk islandsk svevestøy. Heldigvis.

Flere:

M.I.A. - Maya
Einar Stray - Chiaroscuro