cover

You Know Me

Paris

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenpop / Soul

Spor:
Sway
Are You Happy
Rock My World
I Do Believe
Do You Feel Good
Without You
It's A Game
No Excuses
I Don't Care
Smile
Only A Second

Referanser:
Natalie Imbruglia
Marianne Antonsen
Shania Twain
Espen Lind
Faith Hill
Sheryl Crow
Jennie Löfgren
The Bangles

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Rosa

Jeg er sikker på at det er mange der ute som kunne finne på å like Paris...

Joda, jeg liker pop. Faktisk bare mer og mer etter hvert som jeg blir eldre. Den desperate jakten på "mitt eget band", "min egen artist" eller "min egen plate" slutta vel et lite stykke tid før milleniumsskiftet, og etter det har de store og ujevne indie-jaktmarkene blitt liggende fredet for min konsumpsjon av musikk. Har jeg stagnert? Ja, til en viss grad, jeg søker ikke like aktivt etter de nye opplevelsene lenger. Jeg er et av disse fjolsa som tilfeldigvis fikk markert et personlig nullpunkt med Talk Talks Laughing Stock i 1991, og etter det har det på et vis blitt vanskeligere og vanskeligere å finne musikk som matcher den skivas fullkommenhet. Har jeg blitt blasert? Muligens, men jeg har liksom lært meg at dette med smak og behag har en tendens til å endre seg over tid, og jeg har begynt å ta det mer med ro i forhold til å analysere alle mulige stadier jeg er igjennom. Du som leser har nok bedre forutsetninger for å besvare det siste spørsmålet enn meg, så hvis det betyr noe kan du jo lese gjennom det jeg har skrevet på groove og gjøre deg opp en egen mening.

Mer viktig er det vel å poengtere at det å ytre at man liker pop egentlig ikke sier noe som helst om ens preferanser lenger - om det i det hele tatt noen gang har gjort det. I sin fulle benevnelse, "populærmusikk", er begrepet snarere en samlekategori for alle mulige genre og subgenre enn en atskillende markering av smaksgrenser. Med utviklingen av mer lett-tilgjengelig innspillingsteknologi på slutten av 80-tallet og fremover, samt den massive produksjonen av "gutteromsskiver" som fulgte, mistet også grovsorteringen "mainstream" og "indie" sine meninger som dividerende begreper. Musikalsk og genremessig er veggene blitt flortynne, og i bunn og grunn dreier disse begrepene seg mest om antall solgte skiver og størrelsen på promo-budsjettet som det aktuelle distribusjonsleddet har til disposisjon.

Når jeg nå i møte med ukjente mennesker forteller at jeg liker pop, ligger det dog fremdeles nærmest underforstått at det er den radiovennlige og salgssterke populærmusikken jeg refererer til. Man blir identitetsløs i sine musikkvaner, med mindre man er rask til å navnedroppe noen artister som lener seg mot den mindre salgbare, men ofte tilsvarende kred-sterke avdelingen av markedet - først da kan man plasseres på kartet og eventuelt kategoriseres som en seriøs disputtopponent. Egentlig er ikke det så farlig. Jeg trives med det jeg hører på, og dersom jeg møter noen andre som gjør det samme er det alltids trivelig å slå av en prat og å utveksle synspunkter på de aktuelle artistene.

Da er det faktisk verre med spørsmålene man stiller seg selv som "bevisst" musikknyter og kritiker: Hva er det egentlig jeg hører på? Er det noen overordnede trekk? Hvorfor liker jeg dét og ikke dét? Egentlig vet jeg fåglarna, men Paris vekker i hvert fall et slags behov for å sortere de personlige kriteriene med sin debut You Know Me. Eller mer presist: Hvorfor liker jeg ikke denne skiva noe særlig?

Ok, da begynner vi: Jeg aner ikke et fnugg om artisten Paris, unntatt det som står å lese på Sonys hjemmesider. Der kan man lese slikt som at hun har syslet med tanken på å bli advokat, men at denne ble avbrutt da musikkstudier ved Tonheim Folkehøgskole førte til interesse fra ymse plateselskaper. Endog tanken på å studere musikk ved Paul McCartneys Liverpool Institute For Performing Arts ble lagt på is da Sony Norge la et utkast til platekontrakt på bordet.

Og her er vi da. Ved debuten. Hva hun egentlig heter vet jeg fremdeles ikke, og det kan kanskje være smart å spare bruken av eget navn til senere utgivelser dersom behovet for å få en fresch ny start melder seg - det funka jo for Espen Lind i sin tid. Jeg begynner i stedet å kikke litt nærmere på pakka skiva kommer i. Først og fremst undrer jeg hvorfor hun har valgt nettopp artistnavnet Paris - det er jo et navn som vekker assosiasjoner til noe mer kontinentalt eksotisk, kanskje endog finkulturelt. Musikken hun presenterer er ingen av delene. Den er snarere amerikanskinfluert, FM-vennlig og svært så folkelig.

Dernest er det bildene, layouten og fargene. Om Paris vegrer seg for å bruke eget navn er hun tydeligvis ikke redd for å presentere seg selv via bilder. På grunnlag av de kan vi med en gang feie til side alle spekulasjoner på om Paris har ønsket å anonymisere sin person og sitt kjønn til fordel for en mystisisme og et mer rendyrket musikalskestetisk fokus rundt sitt verk. Følgende kan leses av coverbildet: Portrettet viser med all tydelighet at hun er hunkjønn, at hun er pen/søt, sanselig og feminin i rosa bekledning, men at hun samtidig er en bevisst ung kvinne med kontroll over sitt liv og sin seksualitet (dressjakke med utringning). Dette understrekes ytterligere av de øvrige bildene i innercoveret (halvnaken med et heklet sjal over skuldrene, samt halvnakent flytende i vannskorpa med sensuell posering) og bruken av pastellfarger, der spesielt rosa løper som et ledetema.

Videre: Tittelen. You Know Me. Fare for at jeg tror jeg gjør det. Det er lite trolig at en mannlig artist ville brydd seg om å legge denne tittelen til sitt verk - med mindre den var ledsaget av et ironisk bilde der den aktuelle kandidaten med et fett glis fester et realt grep i skrittregionen foran kameraet. Her gir tittelen, sammen med bildene, snarere assosiasjoner til en ung kvinne i begynnelsen av 20-årene som fremdeles har til gode å oppdage at "kranglene" hun har med typen snarere er kjekling. Det hviler liksom en eim av Det Nye, Elle og "la oss snakke om det", "jeg vil vise deg mitt innerste" over det hele. Dette understrekes av tekstene som videre får meg til å tenke på Jennie Löfgrens Meant To Be (2002), der de romantiske idealene ennå ikke er innhentet av en virkelighet med tippekamper på TV, tallerkenkasting, 9-4, søvnløshet på grunn av kolikkunger, skilsmisse, krangler med sosialkontoret og personlig sammenbrudd/eksistensiell angst. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at dette på noe som helst vis skal være obligatoriske ingredienser. Poenget er bare at jeg tror Paris' tekster har lite å tilføre ditt sjelsliv dersom du har passert 25.

Den neste standardløsninga blir å påpeke at "detta har jeg hørt før". You Know Me inneholder ingen elementer, verken tekst, musikk, instrumentering eller arrangementer som du ikke har hørt tidligere fra andre artister. Og før du tar det som den ultimate slakten, så vil jeg bare få skyte inn at dét ikke er noe galt i seg selv - de færreste skivene som kommer ut er tross alt spesielt originale. Det viktigste er etter min mening å finne ut om det er noe hun gjør bedre enn artistene hun likner. Sway og I Don't Care holder kvaliteter man kan finne på Natalie Imbruglias debut Left Of The Middle. Bedre? Nei. Are You Happy er et spor som fint kunne vært hentet fra Sheryl Crows debut Tuesday Night Music Club, mens No Excuses trekker veksler på Crows senere utgivelser, for eksempel årets C'mon C'mon. Bedre? Nei. Do You Feel Good er hvit amerikansk voksensoul á la Steely Dan, men filtrert gjennom norske forhold, det vil si i gata til Marianne Antonsen. Bedre? Nei. På den temmelig kurrante poprockeren Without You er det derimot Kim Wilde anno 1986 og utgivelsen Another Step som (sikkert ufrivillig) refereres både tematisk og musikalsk. Bedre? Nei, merkelig nok ikke. Og... til slutt, en orntli' spurt over målstreken med nattønskelåta Only A Second hvor hun feier over landskapene til Shania Twain, Faith Hill, LeAnn Rimes og Espen Lind i en og samme vending. Bedre? Nei, mer skulder ved skulder.

Normalt pleier man å finne det som en formildende omstendighet dersom man kan påpeke at den aktuelle artisten er ansvarlig for å skrive egne låter, og dermed ikke "bare" er for syngedame å regne. Det er liksom et argument som er ment å forsyne den aktuelle artisten med et drag av kontroll, ambisjon og artistisk bevissthet. Med bakgrunn i forrige avsnitt skjønner du sikkert at det ikke kommer til å skje her. Paris evner ikke på noe som helst vis å skape en musikalsk identitet gjennom låtene sine. De formidles av en helt grei og stødig, dog ikke oppsiktsvekkende stemme, og de musikalske løsningene klarer aldri å vekke noen særskilt oppmerksomhet eller begeistring. Hun ender i stedet opp i konkurranse med et lass av likelydende kvinner, menn og band som tilsynelatende ikke har andre ambisjoner enn å kose litt med oss og å gi oss en opplevelse som verken ødelegger hverdagsrytme eller nattesøvn.

Nok en gang, ikke noe galt i det i seg selv. Spørsmålet jeg blir sittende tilbake med er dog: Hva i all verden er det Sony tenker med denne norske satsingen? Det norske musikkanmelderkorpset er omtrent klin likt de man finner i resten av verden: Det er urbant(!), det er på desperat søken etter originale artister og musikalske løsninger, og det er når som helst klar for å sparke ræva av skiver som resirkulerer "folkelig" underholdning. Etter å ha gitt ut XX antall skiver i samma gata, senest nevnte Löfgrens stusselige verk tidligere i år, vet Sony så alt for godt hvilke mekanismer dette kritikerkorpset arbeider etter, de er temmelig inngående beskrevet gjennom denne teksten. De bør derfor være forsiktige med å sende produktet lukt i gapet på en samling pennesvingere som lever i et musikksosiologisk univers på siden av selve musikken - et univers der alle signaler rundt utgivelsen tillegges mening mot den helheten musikkbransjen utgjør. De vet at det kommer til å rulles terningkast som kommer til å gjøre mer skade enn nytte for Paris' videre karriere. Og hvilket signal ville det være å sende en ny artist?

Jeg er faktisk ikke ironisk, og jeg mener heller ikke å virke nedlatende, men akkurat nå skulle jeg så inderlig ønske at det fantes egne nettsider skrevet av og for folk som er ubesudlet av det musikkpolitiske klimaet man finner i musikkpressen. Nettsider der man fant Heidi Hauge, D.D.E og Gluntan side om side med terningkast fem og seks og anmeldelser som i panegyriske ordlag meldte at skivene er uforskammet bra. Selv om jeg lever i en annen bevissthet - en bevissthet der det er påkrevet å argumentere fram grunnene til at denne skiva ikke makter å bevege meg følelsesmessig - har jeg alltid mormora mi i bakhodet når jeg skriver om musikk. Rett og slett fordi alt dette på sitt vis er uvesentlig preik i den store sammenhengen. Dersom jeg spør henne hvorfor hun hører på Finn Kalvik, Jonas Fjeld og Herbjørg Kråkevik, vet jeg så inderlig godt at svaret er dørgende enkelt: Fordi hun liker det! Jeg er sikker på at det er mange der ute som kunne finne på å like Paris også. Det er bare snakk om å mobilisere litt bevisst promotering fra Sonys side, slik at plata finner sitt rette publikum.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Beirut - Gulag Orkestar

(Ba Da Bing!)

19 år unge Zach Condon leder an marsjerende sigøynere i en hitparade av utbasunerende skrangleorkestre i majestetiske fanfarer.

Flere:

Serena Maneesh - Serena Maneesh
Thule - Liquid (Rock and Roll Dream)