cover

Script of the Bridge: 25th Anniversary Edition

The Chameleons

2 x CD (2008) - Blue Apple Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / New Wave / Indierock

Spor:
Don't Fall
Here Today
Monkeyland
Second Skin
Up the Down Escalator
Less Than Human
Pleasure and Pain
Thursday's Child
As High as You Can Go
A Person Isn't Safe
Anywhere These Days
Paper Tigers
View From a Hill


In Shreds
Dear Dead Days
Things I Wish I'd Said
Don't Fall (Live)
Here Today (Live)
Thursday's Child (Live)
A Person Isn't Safe Anywhere These
Days (Live)
Less Than Human (Live)
Pleasure And Pain (Live)
Second Skin (Live)
Paper Tigers (Live)
Monkeyland (Live)
Singing Rule Britannia (Live)
Up the Down Escalator (Live)
View From a Hill (Live)

Referanser:
Echo & the Bunnymen
Interpol
Joy Division
The Psychedelic Furs
The Triffids

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


This is Manchester

Margaret Thatcher, Falklandskrigen, 3,6 millioner arbeidsledige, forurensing, vold og et skolesystem ute av kontroll. Slikt blir det bra plater av.

De siste årene har vartet opp med en hyggelig strøm av godt gjennomarbeidede reissues. 2008 har i så måte ikke vært noe unntak, med hyggelige gjenhør med og dypdykk i arkivene til Dennis Wilson, Mission of Burma, Mudhoney, Liz Phair og The Replacements, for å nevne noen få.

Likevel er det én av årets reutgivelser som fortjener noen ekstra linjer nå i førjulstiden. Delvis fordi den inneholder en kjærlig remasteret utgave av en av 80-tallets beste plater, men også fordi historien sørgelig nok ser ut til å gjenta seg hva oppmerksomhet angår.

Fanget et sted mellom Joy Division og The Smiths, var The Chameleons et av disse bandene som aldri fikk fotfeste i samtiden, samtidig som de er blitt oversett av arkeologene. Nokså merkelig i grunn, tatt i betraktning den nærmest maniske besettelsen etter å høres mørke, mektige og majestetiske ut som herjet verden tidlig på 2000-tallet. Nå er det for så vidt fullstendig meningsløst å messe om hvor ignorerte The Chameleons er, særlig i og med at dette er noe som kvernes på i det uendelige i alle anmeldelser av nyere dato, men nå har jeg liksom nevnt det.

I likhet med de to overnevnte bandene, var The Chameleons en skinnende stjerne som slukket altfor tidlig. Bandet rakk å spille inn tre album under sin opprinnelige levetid: Script of the Bridge (1983), What Does Anything Mean / Basically (1985) og Strange Times (1986), før manager Tony Fletchers bortgang i 1987 fikk bandet til å legge inn årene. Tre nye album dukket opp i kjølvannet av en vellykket reunion på slutten av 90-tallet, uten at disse noen gang vil bli mer enn solide suvernirer for en svært hengiven fanskare.

Men i 2008 skjedde det noe interessant. The Chameleons kunne via sin hjemmeside fortelle at de jobbet med en totalrestaurert, 25-års jubileumsutgave av debuten. Flaks og tilfeldigheter skal ha en god del av æren, da vokalist Mark Burgess' mor snublet over de originale mastertapene til platen under en opprydding på loftet. Disse har gjort det mulig å lage en digital versjon basert på hvordan bandet selv ønsket at platen skulle låte.

Resultatet er blitt riktig lekkert. I tillegg til en remastret versjon av originalplaten, har man satt sammen en bonusdisk med et liveopptak fra Bremen i 1983, samt tre bonusspor. Samtidig har gitarist og coverillustratør Reg Smithies pusset opp innpakkingen med nye bilder, mens resten av bandet har bidratt med utfyllende liner notes (noe den originale LP-versjonen også var tilgodesett med).

Og så var det musikken, da.

Festmåltidet starter – nå som for 25 år siden – med Don't Fall og de gåtefulle ordene "In his autumn before the winter comes man's last mad surge of youth". Bandet påstår at opphavet aldri er blitt riktig identifisert, men spørsmålet er om de vet det selv, da de tapet utallige timer med tilfeldig tv-dialog i studio for bruk på platen (dette var før man ble saksøkt i hytt og pine for denslags).

Musikalsk legger Don't Fall umiddelbart ned paletten som resten av platen (og karrieren) skal følge: Strenge gitarer, solide mengder ekko og insisterende tromming hentet fra postpunkens gemakker, blandet med atmosfæriske, svevende partier og majestetiske refrenger. Alltid fremført med kirurgisk presisjon. Echo & The Bunnymen, The Psychedelic Furs og The Triffids er naturlige referanser fra samme tidsepoke, selv om det i alle disse tilfellene er like enkelt å peke på ulikheter som likheter.

Here Today fortsetter postpunk-korstoget, mens Monkeyland legger en ny dimensjon til lydbildet, med sin langsomt brennende oppbygging, før himmelen eksploderer i et utall farger i refrenget: It's just a trick of the light / I have to know what is real / And what is illusion / Tell me how does it feel / Beyond this confusion. I seg selv ingen lykkepille, men stilt opp mot hvordan Burgess leverer verselinjene som om han leder en begravelsesprosjesjon, føles "this confusion" som å være på karneval i Rio.

Påfølgende Second Skin er The Chameleons' tour de force. Interpol har garantert gått noen runder med denne før de skrev Say Hello to the Angels, og jeg kan ikke tenke meg mange bedre kilder å hente inspirasjon fra. Platens liner notes kan imidlertid avsløre at Second Skin var alt annet enn enkel å få ned på papiret: Opprinnelig het den Dreams In Celluloid, før den fikk tittelen Films – og handlet om de klassiske filmstjernenes udødelighet. Etter at Burgess ble oppslukt av en bok om nær-døden-opplevelser, fikk sangen sin endelige tittel og et helt nytt tema:

My whole life passed before my eyes / I thought / What they say is true / I shed my skin and my disguise / And cold, numb and naked / I emerged from my cocoon / And a half remembered tune / Played softly in my head.

Musikalsk representerer Second Skin storhet innenfor sitt format. Dave Fielding og Reg Smithies' gitarer fletter seg sømløst i hverandre, mens John Levers insisterende tromming pisker sangen fremover, inntil melodien sprekker opp midtveis lar seg føre avgårde med skyene: If this is the stuff dreams are made of / No wonder I feel like I'm floating on air. Med sine nesten syv minutter er den også platens lengste spor, men ikke et sekund for lang.

Platen får også solid oppdrift fra Up the Down Escalator, som påkaller ubetinget lykke og lufttromming med sine pop-eurforiske gitarer. Samtidig er Mark Burgess alt annet enn tilfreds med tingenes tilstand: Obnoxious actions, obnoxious results / Teachers who refuse to be taught / Distorted pictures / And dizzy, dizzy people / Rush by me at the speed of thought.. Med "Belligerent ghouls / Run Manchester schools" allerede surrende i bakhodet må gudene vite hva skolevesenet i Manchester hadde fore på 70- og 80-tallet. Men når man ser på bandene som kom ut av det, så var det kanskje like greit? Skambra saker.

Less Than Human påkaller Ian Curtis' spøkelse, både gjennom det Joy Divisionske lydbildet og de uhyggelige tekstlinjene Must have died a thousand times / Feeling less than human / I surmise.

Mye sortsinn å fordøye, altså, men The Chameleons har likevel spart to av sine mørkeste spor til slutt: Både A Person isn't Safe Anywhere These Days og Paper Tigers tar for seg den eskalerende volden i England på 80-tallet. Den første ubehagelig dokumentarisk i formen (Have you killed her / Someone said / As they dragged her from her bed / Kicking in her head), mens Paper Tigers tar utgangspunkt i en konflikt som oppsto mellom The Chameleons og Killing Joke under en soundcheck, med et utfall som Mark Burgess selv beskriver som "voldelig paranoia": You have to face them sooner or later / These tigers made of paper.

Avsluttende View From a Hill sender bølger av vellyd ut av høyttalerne, mens Burgess pakker seg inn i ekko og legger seg langt bak i miksen: Feel myself falling to the ground / Solitary silence, there's no sound / Open my eyes and look around / Colors and concepts that confound / All around.. Deretter klatrer han opp på Tandle Hill, tar et par dype drag av smogen og skuer ut over Manchesters forsteder, mens gitaristene Fielding og Smithies loser det hele trygt i land.

Det er i det hele tatt påfallende hvor godt Script of the Bridge har holdt seg, noe som også kan forklare den ikke ubetydelige kultstatusen bandet fremdeles nyter. Band som Interpol, Editors, The Wedding Present, The Verve og Spiritualized har alle svorne fans i besetningen, og de to førstnevnte har lagt lyden sin så tett opptil originalen at det er vanskelig å se for seg at de skulle kunne eksistere uten.

For de ønsker å dykke enda dypere, kan Mark Burgess' ferske biografi View From a Hill trygt anbefales. Burgess har fremdeles svært mye på hjertet, og legger over 800 sider ut om oppvekst, dannelsen av The Chameleons, oppbruddet og hva som har skjedd siden.

Men begynn for all del i riktig ende: Platen er pensum, biografien er inntil videre anbefalt tilleggslitteratur.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo