cover

Luxus

Salvatore

CD (2004) - Racing Junior / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Forsiktig utvikling

Det er fortsatt monotont og repetitivt, men det har det lille ekstra, de små detaljene.

Det finnes én stor fallgruve når man lager musikk av den typen Salvatore lager: kjedsomheten. Monotone, repetitive, ofte langsomme låter uten vokal, basert mer på groove og rytme enn melodi kan bli ganske kjedelig. Det kan også bli skikkelig stilig. Men da er musikken avhengig av subtil variasjon og små nyanser.

Jeg har tidligere blittt konfrontert med at Salvatore og deres likesinnede er utpreget musiker-musikk, altså musikk som først og fremst likes av mennesker som spiller et instrument selv. Og det kan det være noe i. Jeg tror ikke det er noen nødvendighet å kunne forskjell på tonika og subdominant for å finne Salvatore interessant, men jeg tror man kanskje må være i stand til å fryde seg litt over god trommelyd, gitarlyd, eller den slags.

Så har Salvatore altså servert oss et nytt album. Denne gangen har de ikke vært i Marokko eller Chicago, men holdt seg i Oslo, selv om plata er mikset av John McEntire. Til å begynne med låter det ganske umiskjennelig som Salvatore (eller for den saks skyld Neu! og Tortoise), og jeg merker at jeg kjeder meg litt på de første sporene. Bassgroove, delay-gitar og småartig tromming blir liksom ikke nok. Og det skal som nevnt veldig lite til for å tippe over i kjedsomheten i denne sjangeren, spesielt når man får følelsen av å ha hørt det før, på forrige plate. Og plata før den.

Men utover på "Luxus" er det så absolutt utvikling å spore. Allerede på spor tre kommer noe vi ikke har hørt noe særlig av fra denne kanten før: vokal. Riktignok er den ganske kraftig prosessert og sømløst integrert i Salvatore-lyden, men likevel er dette et oppfriskende element. På en måte kan man si at vokalen tilfører noe mer menneskelig i den organisk-maskinelle lyden av Salvatore.

Også bruken av musikalske elementer fra Østen (som trolig kan tilskrives det nye medlemmet Jørgen "Center of the universe" Sissyfus Skjulstad) er et kjærkomment tilskudd. Det er dette, sammen med den ordløse vokalen, som gjør "Roots & weather" og det ti minutter lange, avsluttende tittelsporet til høydepunktene på plata.

Det er fortsatt monotont og repetitivt, men det har det lille ekstra, de små detaljene. Som for eksempel den fantastiske fela i tittelsporet. Eller marimbaen.

Derimot synes jeg at "Fluxus" blir litt poengløs. Her snakker vi om fri-form-jam. Riktignok med fine og oppfinnsomme lyder involvert, og sikkert med et visst idémessig brorskap til kunstbevegelsen den har navn fra, men likevel blir det uinteressant.

I det hele tatt er "Luxus" noe ujevn, selv om de to siste sporene muligens er det beste Salvatore har prestert på plate.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.