cover

Black One

Sunn O)))

CD (2005) - Southern Lord / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Doom / Black metal / Slowcore / Drone

Spor:
Sin Nanna
It Took the Night to Believe
Cursed Remains (of the Winterdemons)
Orthodox Caveman
CandleGoat
Cry For the Weeper
Báthory Erzébet

Referanser:
Khanate
Goatsnake
Sleep
Earth
Melvins

Vis flere data

Se også:
White1 - Sunn O))) (2003)
White2 - Sunn O))) (2004)
GrimmRobe Demos - Sunn O))) (2000)
Monoliths & Dimensions - Sunn O))) (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ondskapens hotell, rom 666

Svartere enn natten: Sunn 0))) tar farvel med det hvite og gir seg svartskapen i vold.

Sunn 0))) minner oss om et par vesentlige ting her i livet; vi fødes alene og vi skal dø alene - og tiden i mellom er neiggu ikke mye å skryte av den heller. Med sin musikk har de utmalt pinsler, uhygge og svartsinn som få andre, senest med de to White-skivene som satte en ny standard for sub-harmonisk dronerock og smertefull doomcore. Hvordan kunne O'Malley/Anderson følge opp et definitvt manifest som Decay 2 [Nihil's Maw]?

Black One er ikke et kvantesprang i musikalsk utvikling, men det er en søken tilbake mot mer gitarbasert materiale og noe mer strukturerte låter, samt en fortsettelse av eksperimentene på lydsiden. Og la det være sagt først som sist; her er et endeløst mørke, like langsomt og grimt som alltid, med demonisk tyngde og umenneskelig vrede.

Som vanlig har våre to kappekledde verter fått med seg noen gjester for aftenen, her er Wrest (Leviathan, Lurker of Chalice) som synger med en trepåle gjennom hjertet, Oren Ambarachi som spiller med hvitløk rundt halsen, John Wiese (Bastard Noise - nuff said) og gjestevokalist Malefic (Xasthur) som faktisk skal ha blitt lukket ned i en trekiste og plassert med mikrofonen i en likvogn for å skape korrekt klaus stemning! Dette bandet dyrker sanneligen fantasifulle ekstremiteter, og de er fremdeles uovertrufne når det gjelder volum, bestemt styrke og rå kraft. 70 minutter lange Black One starter i mørket, og den holder oss der med et stålgrep hele platen gjennom.

Etter den korte introen Sin Nanna rulles gitarene frem - seige, massiver av noen riff som kverner alt levende til dødt kjøtt, mens vokalstønn/skrik fra det hinsidige fjerner alle tegn til menneskelig glede og fremtidstro. It Took the Night to Believe er musikk for troløse sjeler, et slags gløtt inn i okkulte ritualer fremført ved helvetes port. Om dette er en musikalsk skjærsild, så har vi på Cursed Realms (of the Winterdemons) entret den andre siden. Det ti minutter lange kvelertaket av en låt er fylt opp av forstyrrede lyder fra et brennende flammehav og en forvrengt, torturert stemme fra Fanden himself. På Orthodox Caveman og CandleGoat kommer de tunge slo-mo droneriffene (tenk Earth, Sleep, Melvins) frem til heder og verdighet igjen. Moderskipet Earth var Sunns mentorer, begge band har utviklet seg mye siden sine tidlige skiver, men her viser de hvor de har sine røtter. Så også på Cry For the Weeper, som innledes av knirkende dører, bjeller og truende feedback, og der bruken av sagblad-drivende gitarer er mer effektiv enn på de to foregående sporene.

Sistesporet Báthory Erzsébet, den med Malefic i kista, er platens skumleste - en "night of the living dead" i musikalsk drakt. 16 minutter der klokkene ringer ubønnhørlig for deg, først etter syv minutter stiger gitarene opp fra graven, og som levende døde stabber de like sakte og målrettet mot ferskt blod som zombies pleier å gjøre. Malefic holder sin noe fortrengte tale på toppen av dette, og sørger for at nattesøvnen er ødelagt en gang for alle.

Om ikke like total og altoppslukende som White2; mørkets disipler har igjen etterlatt verden med et fundamentalt skrift som Belzebubs sendebud.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Bulletproof Wallets

(Epic)

En gang i tiden var Wu-Tang banebrytende. Dømmer man ut fra GFKs nye plate har de gått over til å lage helt vanlig, rett fram jævlig bra musikk.

Flere:

Arthur's Landing - Arthur's Landing
Sonny Simmons - The Traveller