cover

Chrome

Nice Nice

CD (2003) - Temporary Residence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell rock / Instrumental

Spor:
Look, You're On TV
Cold Sweat pt. XVI
Chez Clix
See-thru Plastic
Chrome Cabal
Joinus
Bees Make Honey
Nein
Thank You
Pulp
On Neon
Fight the Face
They React!
Disclaimers 1-5
Tiny Steps
We Go Towards

Referanser:
Tomahawk
Mr. Bungle
Lightning Bolt

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kaotisk kromrock

Amerikansk støyduo med ambisiøs, men litt overlesset prosjekt-plate.

Den amerikanske duoen Nice Nice gjør med Chrome sin første plate sammen. Grupper med kun gitar og trommer har etterhvert blitt ganske så vanlig, variasjoner over temaet finnes hos for eksempel The White Stripes, Yeah Yeah Yeahs og våre egne The Mormones (selv om de to sistnevnte benytter seg av bassgitar). Noen har hyllet utviklingen, og gitt søskenparet White æren for å ha revitalisert garasjerocken, mens andre igjen har påpekt at mye av det bandet (og flere med dem) gjør, bare er å resirkulere gammelt nytt. Nice Nice deler den nevnte instrumentfordelingen, men skiller seg i de fleste andre sammenhenger radikalt fra de nevnte gruppene.

Gitarist Jason Buehler trakterer både radio(!) og megafon, og Mark Shirazi er ingen gjennomsnittlig trommis med et begrenset slagverk. Tvert imot har han trukket inn søppelbøtter, kokekar, stekepanner og leker i rytmeseksjonen sin. Likevel er det ikke en ekkel liten stomp-klon som manifesterer seg på Chrome, men et ambisiøst forsøk på å lage en instrumental plate som fusjonerer elektronikalooper med ganske ensformige gitar/tromme-komposisjoner. Hvem som har frembragt de elektroniske elementene er ikke nevnt i coveret (kanskje er det det som i Nice Nice sin verden kalles "radio"?).

Hvor om enn er, er det vanskelig å si hva resultatet er. Musikk fungerer som et eget lite univers, og hver gang man hører en plate er man rask til å referere til andre ting innen samme univers man har hørt før, slik at man har hendige knagger å henge fenomenet på. Problemet er at Nice Nice opererer i en ganske annen galakse enn min, trolig galaksen hvor Mike Patton tråkket sine barnesko for mange lysår siden. For det er Pattons ulike konstellasjoner dette tidvis klinger mest som i mine ører; Cold Sweat pt. XVI har gutturale vokallyder som kan minne om enkelte Tomahawk-sanger, mens arrangementet hører mer hjemme i en eksperimentell jazz-setting. Mange av sangene fungerer på lignende måte; et mer eller mindre enkelt arrangement legges til grunn, mens det overlegges med lag på lag av mer eller mindre harmoniske elektronikasamplinger.

Chrome er kanskje det enkelt vil velge å kalle en "vanskelig" plate, en av de platene som etter første gangs gjennomhøring glir ut av øret på deg, ikke fordi det er kjedelig eller pregløst, men i motsatt ende av skalaen; fordi ingen av musikk-knaggene passer helt, og alle de merkelige lydene som er pakket inn i hver av låtene blir litt for mye å skulle erindre, sånn med en gang. Platen vokser da også etter noen omganger i spilleren, men klarer aldri helt å kaste av seg det kaotiske, til tider hektiske og til tider ganske plagsomt overlessede preget. Det hele er en smule uferdig, og kan minne om en ganske så syra jam-session, men er vel kanskje mer tenkt som en slags improv-stream-of-consciousness-greie som antimaterialister og beatpoeter ville hatt stor sans for.

Til syvende og sist er det dessverre det kaotiske som overskygger alle de kvalitetene som viser seg, selv om spesielt rytmeseksjonen er innovativ, spennende og usedvanlig originalt instrumentert. Platen faller ned fra et godt til et middelmådig inntrykk fordi det er for mye på en gang, parallelt med at det alt for sjelden er mulig å nyansere skjønnhet i kaoset, ynde i galskapen.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.