cover

Rain Dogs

Tom Waits

CD (1985) - Island

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Eksperimentell / Singer/songwriter / Jazz / Crooner

Spor:
Singapore
Clap Hands
Cemetery Polka
Jockey Full of Bourbon
Tango Till They're Sore
Big Black Mariah
Diamonds & Gold
Hang Down Your Head
Time
Rain Dogs
Midtown
9th & Hennepin
Gun Street Girl
Union Square
Blind Love
Walking Spanish
Downtown Train
Bride of Rain Dog
Anywhere I Lay My Head

Referanser:
Howlin' Wolf
Kurt Weill

Vis flere data

Se også:
Nighthawks at the Diner - Tom Waits (1975)
Closing Time - Tom Waits (1973)
Closing Time - Tom Waits (1973)
The Heart of Saturday Night - Tom Waits (1974)
Small Change - Tom Waits (1976)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Tidenes beste album

Den eneste musikken som er i nærheten av å gi meg de samme følelsene som Liverpools opphenting av AC Milan i Champions League-finalen i 2005.



Så er jeg altså framme ved det som i min verden er tidenes beste album, bestående av låter av en annen verden, tekster som revolusjonerte musikkhistorien, og ikke minst et håndverk som jeg ikke har hørt maken til. Rain Dogs er hovedgrunnen til at jeg rangerer Tom Waits øverst på lister over tidenes artister.



På et veldig generelt grunnlag er det lett konkludere med at dette er et mesterverk. Rolling Stone mente at den fortjente 21. plassen på lista over 80-tallets beste utgivelser, den kom faktisk faktisk inn på Billboard (riktignok helt nede på 188. plass, men dog), og de aller fleste musikkmagasiner og kritikere har Rain Dogs på en eller annen liste over tidenes beste album. Med andre ord er jeg endelig på talefot med ekspertene, og det er jo noe.



Rain Dogs ble i ettertid karakterisert som et musikalsk tilbakeskritt for Tom Waits, noe som utelukkende bygger på at vi her ikke snakker om et like eksperimentelt album som forgjengeren. Rain Dogs inneholder vakre ballader, country og streit rock, men på den annen side finner vi også valser, tango, polka og mer jazza saker. Rain Dogs er også en introduksjon av den usannsynlig særegne og dyktige gitaristen Marc Ribot, rytmesensasjonen Michael Blair, mannen som får de utroligste lyder ut av blåseinstrumenter; Ralph Carney, ikke helt ukjente Keith Richards, filmskaperen/jazzmusikeren og skuespilleren John Lurie og den kriminelt dyktige gitaristen Robert Quine (RIP). Når dessuten Greg Cohen og Larry Taylor står for bassgangene, så er det lite å utsette på musikerne Tom Waits hadde samlet sammen i sitt skramleorkester.



Det braker løs på et usannsynlig vis med Singapore, hvor Blairs slagverk ligger så høyt i lydbildet at stemningen nesten blir uvirkelig, Carneys ompa-klarinett (som han ikke får kreditt for på omslaget), og ikke minst Waits' sinnssyke stemme som framfører en tekst så surrealistisk som en tekst kan være. Allerede fra starten av sitter man dermed ytterst på stolen med verdens spisseste ører. Clap Hands er slagverkens konge, med en rytme som aldri er hørt før og neppe blir å høre senere. En dyster låt med et persongalleri bestående av raringer. Gitarsoloen til Ribot er en av mine favoritter og kan ikke gjøres kulere, penere eller bedre. Cemetary Polka er en begravelsespolka (om det finnes noe slikt) hvor vi møter familien fra helvete: Uncle Vernon, Auntie Mame, Uncle Violet!!, Uncle Bill og Uncle Phil.



Jockey Full Of Bourbon er så kul og tilbakelent som bare Tom Waits makter å gjøre det. Rytme er igjen et viktig stikkord, og om Ribot gjorde en kjempejobb på Clap Hands så gjør han et mesterstykke her. Låten er dessuten med i den suverene Jarmusch-filmen Down By Law (hvor Waits gjør en kjempejobb som skuespiller sammen med John Lurie og hysterisk morsomme Roberto Benigni). Tom kjører på videre med en tango som skrangler og er skjevere enn tårnet i Pisa. Tango Till They're Sore er stor poesi, og med meldingen "Let me fall out of the window with confetti in my hair" høyt på lista over favorittsitater. Og tvetydigheten i "I'll tell you all my secrets but I'll lie about my past" er en stor dikter verdig.



Big Black Mariah, en slags blues hvor Waits nærmest spytter ut ordene, og tekstmessig bortimot en uforståelig kavalkade. Når man tror man skjønner hva han mener så hoppes det til noe helt annet. Diamonds & Gold er Tom på sitt vakreste, en nydelig liten melodi, rytmer som man skulle tro ikke var mulige til denne type sanger, countrygitar av Ribot, og en av hans mest maleriske og poetiske tekster noensinne. Her burde hele teksten vært gjengitt, men jeg får nøye meg med det andre verset:



There's a hole in the ladder

a fence we can climb

mad as a hatter

you're thin as a dime

go out to the meadow

the hills are agreen

sing me a rainbow

steal me a dream




Hang Down Your Head er den streiteste melodien på albumet, Tom på sitt mest følsomme, og det er kun Ribots gitar og instrumenteringen som skiller den hans tidlige karriere. Når han i tillegg er så følsom og sart i refrenget som han aldri har vært så blir dette en soleklar innertier av en låt. Time er nok en nydelig og nedpå sak, med et trekkspill som vakkert kommer inn i refrengene, mens han selv spiller akustisk gitar.

And it's time time time 

And it's time time time 

And it's time time time

That you love

And it's time time time



Det er med andre ord pinadø på tide!



Tittelsporet følger så, og hvilken låt! Rain Dogs tar av med et heftig trekkspill, og inneholder alt kopister som Kaizers Orchestra prøver på - men ikke får til. Et brutalt komp, en buldrende Tom som vræler når det passer seg, og en tekst som beskriver et uvirkelig miljø. 
"Oh how we danced and we swallowed the night, for it was all ripe for dreaming" - da vil jeg si at tiden er overmoden for senga.

Midtown er en blåserbasert instrumental framført av The Uptown Horns og ledet med stø munn av Ralph Carney. 9th & Hennepin er mer psykedelisk, en slags mørk messe, med absurde perkusjonlyder (metaltromme, sag og mer) og en smått sinnssyk klarinett passe plagsomt i bakgrunnen. Det hele får meg til å tenke på en klokke som går, og at noen har det vanvittig travelt. Dette har av en smart kar blitt kalt for et "tonedikt", og er nok en av disse låtene som bare glir avgårde og får deg til å stusse over det mystiske mangfoldet av rare skruer som befinner seg i det waitsiske universet.



Så spenner karen vår på seg banjoen og sparker i gang en så kul countryrocker at alle hårene reiser seg i giv akt på armene. Blairs geniale rytmer minner om lydene av jernbanearbeidere som legger nye spor, i en springende historie om en mann som er på rømmen etter å ha drept sin elskede.


"Well time is always money for the boys at Union Square" brøler Tom ut før bandet klarer å starte. Union Square er rock'n'roll på hans spesielle vis, med ingen ringere enn Keif himself på gitar, heseblesende og cool. Avslutningen til Richards er Stones så det holder, noe som ikke gjør meg det døyt. Blind Love er mer country, mer fra Keith Richards (nå også på bakgrunnsvokal), gitarbidrag fra det tidligere nevnte gitargeniet Robert Quine, fele og hele sulamitten. Det er synd at Johnny Cash aldri spilte inn denne, for dette er country fra øverste hylle. Faktisk tror jeg man må vurdere å snekre en hylle helt oppe under taklista. Istedenfor å tolke noe som helst, så bruker jeg Toms egne ord for å beskrive den slitsomme, men utrolig deilige kjærligheten:



Now the street's turning blue, the dogs are barking and the night has come

And there's tears that are falling from your blue eyes now

I wonder where you are and I whisper your name 

The only way to find you is if I close my eyes




Walking Spanish, som fritt oversatt betyr å vente på dødsdommen, er mer av tematikken fra Romeo Is Bleeding, altså en kar som havner på kant med loven. John Lurie spiller altsax på denne rockeren. Downtown Train er en av Waits' mest spilte låter, mye grunnet Rod Stewarts versjon som rullet døgnet rundt på MTV i årevis. Toms versjon går Rods en høy gang, naturligvis. Dette er låten som virkelig beskriver den anonymiteten man opplever i storbyen, samtidig som det er en kjærlighetserklæring til New York City og den småbyfølelsen områder som Brooklyn allikevel fortsatt gir ham. Robert Quine gjør en superb gitarinnsats, den mannen er bare fantastisk, og for dem som ikke kjenner til hans prestasjoner, kjøp Richard Hell eller Matthew Sweet!



Rain Dogs avsluttes med instrumentalen Bride Of Rain Dogs, før allsangen og begravelsesmarsjen Anywhere I Lay My Head. Og hvilken finale er ikke det! Det er en marsj i virkelig New Orleans-ånd, noe som blir klart som blekk når låten fader ut bare for at The Uptown Horns skal få komme inn igjen med en ny runde. Skal skiva begraves, så skal den begraves med stil. Dette er historia om mannen som på grunn av tidligere synder må leve sitt liv i ensomhet, og som nekter å synes synd på seg selv i et slags absurd forsøk på å unngå å bli trist. Tom Waits klarer å avslutte Rain Dogs med å ta en av de eldste amerikanske musikkformer og transformere det hele til sin egen sjanger. Dette gjør få, om noen, etter ham.



Det er ufattelig mye som ikke er sagt i dette forsøket på en anmeldelse, jeg har knapt nok kommentert det mildt sagt spesielle persongalleriet, preferanser som Howlin' Wolf, Kurt Weill og Ken Nordine har måtte vike, og mine egne tolkinger og følelser når jeg hører på albumet er sterkt nedtonet. Jeg er veldig musikkinteressert, har rundt 2000 cd'er og en bråte musikkfilmer, digger alt fra Johnny Cash via The Stooges til gladpop, men den eneste musikken som er i nærheten av å gi meg de samme følelsene som Liverpools opphenting av AC Milan i Champions League-finalen i 2005 er Tom Waits' Rain Dogs. For de som er fotballsupportere er det lett å forstå hva jeg mener, for dem som hater spillet er det umulig å beskrive.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo