cover

Oldarhian

Sarke

CD (2011) - Indie / Indie Distribution

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Black metal / Metal

Spor:
Condemned
Pilgrim of The Occult
Pessimist
Passage to Oldarhian
Flay the Wolf
Captured
Paradigm Lost
Novel Dawn
Burning of the Monoliths
The Stranger Brew

Referanser:
Khold
Darkthrone
Susperia
Borknagar
Tulus
Old Man's Child
Vulture Industries

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Polert og spenstig

En polert oppfølger fra debutalbumet som til tider kanskje kan glinse litt i overkant og skaper lengsel etter grumsete mørke.

Sarke er en legendarisk mann innen norsk metal, og har et selvtitulert band som leser som et who's who i litt slemmere metal og rock. De er straks ute med sitt andre album, og Oldharian følger debuten Vorunah ganske tett - men med en vesensforskjell, lyden er klar som krystall denne gangen. Spesielt hos gitarene får man med seg nyansene. Det å kunne høre Nocturno Culto synge istedetfor statisk støy over diskantladet backing, er også litt av en opplevelse.

Condemned, Pilgrim of the occult og Pessimist virker som temalåter, da det er samme riff som går igjen i litt forskjellige teksturer og smaker. Og i den episke og stemningsfylte introen på Passage to Oldarhian er det tid til å resonnere over om dette er med overlegg, eller bare en følge av lat låtskrivning. Sistnevnte faller bort nå veggen av gitarer treffer og har med seg mer fet riffing.

Men når de disker opp med D-Beat på Flay The Wolf og det er mer av samme vokalen som når har vært uforandret i tone og register siden skiva begynte. Da er det vanskeligere å tilgi anelsen norsk i uttalen, når man hører hva du synger er det ikke lenger true og kan med fordel lukes bort. Captured som følger letner stemningen litt og er mer progressiv i rytmeføringen. Det klarner også i horisonten på resten av skiva begrensninger til tross.

Og det er jaggu et lynglimt av Lemmy i neste låt, som leder opp til platens siste crescendo, Paradigm Lost, før det blir luftigere og slakket av litt bak stikkene. Og siste gang vi får D-beaten på The Stranger Brew er det plutselig ganske så diggbart - spesielt siste minuttet. Det hele fortoner seg greit og på en del områder klare forbedringer fra debuten, å høre mer velklingende gitar og dominante soloer er fantastisk. Men det var fortsatt ting som ble med fra inspirasjonskildene som egentlig ikke hører hjemme uten modifikasjoner i det lydbildet de har nå. Ett tredje album er dermed ikke å forakte.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Thing - Garage

(Smalltown Superjazzz)

Fra det marginale til mainstream. The Thing viser vei.

Flere:

Gluecifer - Automatic Thrill
Bob Dylan - Modern Times