cover

Want One

Rufus Wainwright

CD (2003) - Dreamworks / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Orkesterpop / Kammerpop

Spor:
Oh what a world
I don't know what it is
Vicious world
Movies of myself
Pretty things
Go or go ahead
Vibrate
14th street
Natasha
Harvester of hearts
Beautiful child
Want
77:77
Dinner at eight

Referanser:
Jeff Buckley
Randy Newman
Van Dyke Parks
Ed Harcourt

Vis flere data

Se også:
Want Two - Rufus Wainwright (2005)
Release The Stars - Rufus Wainwright (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Sigaretter og sjokolademelk

Rufus Wainwright er pompøs og pretensiøs - og storslagen og sammensatt - men på den gode måten.

Rufus Wainwright har en stemme med smak og stemning. Jeg venter rett som det er at sangene hans skal gli over i noe av Judy Garland, men det skjer aldri. I stedet tar de helt andre og uventede vendinger.

Heldigvis.

Hvis Jeff Buckley, Ron Sexsmith og Ed Harcourt hadde flyttet sammen, ligget nakne under et ferskentre i hagen og lyttet til Nusrat Fateh Ali Kahn, Tin Pan Alley-klassikere og Ravels "Bolero", kunne de kanskje ha skrevet musikk som dette etterpå. Musikken til Rufus Wainwright er pompøs og pretensiøs – og storslagen og sammensatt - men på den gode måten.

Han begynte karrieren som artist med å gi ut albumet "Rufus Wainwright" i 1998, med hjelp fra Brian Wilson-assosierte Van Dyke Parks og et stort orkester. Siden tok han inn på Chelsea Hotel i New York City og skrev de fleste sangene til "Poses", den mer nedstrippede oppfølgeren fra 2001.

"Want one" og "Want two" er tvillingplater.

Jeg har vanskelig for å velge mellom dem, men hvis jeg skal være helt ærlig, har jeg nok en forkjærlighet for eneren. Det kan imidlertid endre seg med tida. Jeg kjøpte "Want one" da albumet ble utgitt i 2003, men det er først nå jeg setter fullt ut pris på det. Historien har gjentatt seg med "Want two".

Rufus Wainwright vokste opp sammen med sin ikke helt ukjente mor i Montreal, Canada.

Hvis det er noen her på planeten som virkelig synger som engler, må det være Kate og Anne McCarrigle, de to søstrene som har skapt et lite stykke himmel på jord med sanger som "Tell my mother", "Mendocino" og "Heart like a wheel". Kanskje har du også hørt dem vifte med vingene og slippe inn skummelt lys på mørkemannen Nick Caves "No more shall we part". Rufus Wainwright har fått mye av mora Kate. Men han har også arvet faren - Loudon Wainwright III - sin smarte sans for ironi og svart humor. "Want one" dediserer Rufus for eksempel til seg selv. Dessuten skriver han linjer som:

"I tried to dance to Britney Spears,
I guess I'm getting on in years"


Rufus Wainwright og Stephen Merritt i The Magnetic Fields hadde vært et fint par.

På sett og vis, i alle fall.

På "Want one" og "Want two" har Rufus med seg folk som Levon Helm fra The Band på trommer, Charlie Sexton på gitar og Roddy Lorimer på trompet, i tillegg til mora Kate på banjo og søstera Martha på vokal. Teddy og Linda Thompson dukker også opp.

På coveret til den tvilling én er Rufus ridder i skinnende rustning, antagelig et bilde på at han egentlig er en sårbar og følsom mann, noe han for eksempel viser helt til slutt på plata, der han inviterer til "Dinner at eight" og tar et oppgjør med faren som forlot ham i snøen som liten. Dette er Rufus Wainwrights "Dream brother".

På coveret til tvilling to er han avbildet som langhåret kvinne. Tolk det slik du vil.

"Want one" begynner med "Oh what a world", der han ironiserer over menn som leser ukeblad, samtidig som han drømmer om dagen New York Times har overskrifta: "Life is beautiful". Alt til tonene fra "Bolero". "Want two" innledes med en versjon av den katolske bønnen "Agnus dei", komplett med knirking, fakir-fløyte og Rufus på latin. "Want two" avsluttes med enda mer eksperimentelle og hallusinerende "Waiting for a dream", der Antony (nå ute med egen plate på Secretly Canadian) er med på vokal og synger nesten like lyseblått og gjenferd-aktig som Little Jimmy Scott, krysset med Bryan Ferry fra de første åra i Roxy Music.

Spredd utover de to platene finner du alt fra små, beskjedne poplåter til symfoni-lignende epos om synd og straff, frihet og nåde.

Ja, såpass.

På sangen "Want" hevder Rufus Wainwright å ikke ha noen store mål i livet, men jeg vet ikke helt om jeg klarer å tro på ham:

"I don't want, no I really don't want
to be John Lennon or Leonard Cohen
I just want to be my dad
with a slight sprinkling of my mother
and work at the family store
and take order from the counter
"

Forståelig nok.

Men Rufus Wainwright er skapt for noe større.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo