cover

Pixel Revolt

John Vanderslice

CD (2005) - Barsuk / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektropop / Emo / Alternativ / Kammerpop

Spor:
Letter to the East Coast
Plymouth Rock
Exodus Damage
Peacocks in the Video Rain
Trance Manual
New Zealand Pines
Radiant with Terror
Continuation
Dear Sarah Shu
Farewell Transmission
Angela
Dead Slate Pacific
The Goden Gate
CRC7173, Affectionately

Referanser:
Spoon
Death Cab for Cutie
The Mountain Goats
The Postal Service
Neutral Milk Hotel
Grandaddy

Vis flere data

Se også:
Cellar Door - John Vanderslice (2004)
Five Years: Selected Recordings 2000-2005 - John Vanderslice (2005)
Romanian Names - John Vanderslice (2009)
White Wilderness - John Vanderslice (2011)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Rapport fra krigssonen

Intenst og vondt. John Vanderslice vrir kniven rundt i det åpne såret.

John Vanderslice er en spaltet mann. Eller mer nøyaktig; om ikke spaltet, så i alle fall ganske tvetydig. Vakende i et ugjestmildt og tåkete ingenmannsland av piggtråd, ravende på sperregrensen mellom mareritt og flyktig dagdrømming, skriver han låter preget av fløyelsmyke harmonier og skurrende helvetesangst. Å lytte til Vanderslice kan være en påkjenning og en lidelse dersom dissonans og dystre framtidsutsikter gjør at du helst holder deg hjemme. Samtidig er det også en berikelse, i den forstand at man fris for illusjoner om at alt skal gå bra til slutt. Det skal det nemlig ikke. Alt skal gå til helvete, til lyden av harpeklang og angelisk sang.

Slik det gjerne gjør med denne mannen. Over fire album, fra 2000s Mass Suicide Occult Figurine til 2004s Cellar Door, har han skapt fortettede stemninger, sunget om tortur, om paranoia, om sykelige forhold til sitt opptaksutstyr, om ex-kjærester og hester og fugler, og alltid fått det til å låte illevarslende og uhyggelig. På veien har han ødelagt stemmebåndene, uten at det egentlig kan merkes på Pixel Revolt. Fortsatt synger han lyst og klangfullt, om de grusomste ting. Gitt hans forkjærlighet for temaer som berører den menneskelige psykes bemerkelsesverdige kompleksitet har hans konklusjon igjen og igjen syntes spinne rundt én viktig, fatalistisk erkjennelse: Mennesket har en ondskap iboende i seg som bare venter på å slippes fri. I Vanderslices historier forløses og trigges den, på bestialsk og morderisk manér. Gang på gang har han plassert sine førstepersons protagonister i de frykteligste scener, i skrekksituasjoner utenfor deres kontroll, i situasjoner der døden kommer som en befrielse. Volden er stump, kynisk og æreløs, paranoiaen henger i laser, blodet renner i elver, nervøsiteten og angsten er trykkende og til å føle på. Det finnes ingen utgang, ingen løsning, kun mer smerte. Det er stygt, det er heslig og det er vakkert, i all sin melodiske kraft og innhyllet i honningsøte harmonier. Hvilket gjør det hele bare enda hesligere og mer grotesk, selvsagt, så blodet av og til nesten fryser til is.

Kanskje overdramatiserer jeg bare. Analyserer det hele i hjel. Det ville i så fall ikke være første gang. Men jeg har altså hørt på Pixel Revolt i to måneder nå. Ikke sammenhengende, men nok ganger til at man etter så lang tid burde ha fått den ut av systemet på en måte. Den burde vært bokført, kopiert til noens mixtape, distribuert, deretter skulle den stått og samlet støv bare for å finnes fram i desember, når årsregnskapet skal gjøres opp (vel, sant og si er den fra 2005, men med norsk distribusjon i år). Slik har det ikke blitt. Pixel Revolt holder stand. Fortsatt hører jeg i mitt headset Vanderslices korguttlyse stemme trenge gjennom et skurrende lag av akustisk gitar, strykere og søtklingende keyboardtoner hver gang døren smekker igjen bak meg. Idet jeg trår ut på gaten er jeg sikker på at jorden under føttene skal åpne seg:

Being Joan Crawford at 21 was easy.
Living in New Haven in 1925 was simple and kind,

synger han på innledende Letter to the East Coast. Jeg aner ikke hva det handler om. Jeg aner ikke hvem Joan Crawford er. Navnet lyder kjent, men hun kan egentlig være hvem som helst. Så vidt jeg forstår gjenoppstår hun i 2010, og verden ser annerledes ut. Hvorfor, eller på hvilken måte er anyone’s guess.

Being Joan Crawford at the end,
Well that was hard.

Det er mer sørgelig og resignert konstaterende enn virkelig trist. Dramatisk blir det først på Plymouth Rock, hvor Vanderlice slipper døden løs på sin protagonist, denne gang en ung amerikansk soldat med knapt dun på haken, på vei til sitt første oppdrag i Irak, i et altoppslukende mørke, ”on a moonless night”:

My first raid, made up like a shawnee brave,
I even had my head shaved

beretter han, kaldt og skjelvende, da det plutselig smeller.

When we jumped off the deck
White bullets tore right throgh my neck.

Slik er Vanderslice; politisert og tragisk. Unge menn tror krigen er et videospill, og rekker ikke engang komme seg av dekk før de blir skutt i filler. Det hele til lyden av smygende sang, elektro-pop, glitch-gitar og harpeklingende toner. Sew me up again! Get me out of here! synges det, med Vanderslices falsettvokal skjærende inn til det innerste indre av ryggmargen, og med en grimete, møkkete lurvebass i bakkant til å kontrastere englesangen. Det er et mektig øyeblikk, og nakkehårene står til værs. Denne formen for dualisme er allestedsnærværende på Pixel Revolt. Vanderslice bombarderer ikke lytteren med messende anti-amerikanske sprittusjslagord på bølgepapp, men pakker de inn i et komplekst bilde av elektronisk pop, store melodier, raspende disonnans og små, foruroligende historier om fortapte, lidende mennesker. Til sammen skaper de et både vakkert og grusomt bilde av blant annet Irak-krigen, som i Trance Manual, et møte mellom en vestlig journalist og ei irakisk skjøge:

Oh dressed like that
You are a flag of a dangerous nation
Oh dressed just like that
You are some sort of declaration,

synger Vanderslice, svalt og slepende, sårt og vemodig, så man nester fornemmer den varme ørkenvinden, lukten av billig parfyme, sanden i øynene og den søtlig kvalme lukten av bilbomber og brent kjøtt. Og dette er på mange måter Vanderslices største styrke; den cinematiske kvaliteten i låtene hans; hvordan bilder flimrer for netthinnen i det historiene utfolder seg, hvordan han makter få fram stemninger og sanser på en slik måte at man kan formerlig ta på dem, lukte, smake, høre miljøet de utspiller seg i.

Som sagt, det kan være å gjøre for mye utav det. I bunnen ligger hele tiden strålende melodier, minneverdige klanger, oppå ligger et sett tekster som det er opp til den enkelte å godta eller avfeie. Det kan være så enkelt som det. Men hør Exodus Damage, Vanderslices beretning om 9/11 og innse at en bedre låt om traumene og grusomhetene knyttet til den dagen har ingen kommet i nærheten av å skrive; hør strittende Radiant With Terror og bli rystet inn til margen, hør Angela, sangen om en kanins siste dager i frihet, og ikke minst, hør Dear Sarah Shu:

Peer round corners with dental mirrors,
Heed the threats, taking cautionary measures,
In the end it’s love,
You’ll have to learn to survive.

I det hele tatt, hør Pixel Revolt. Det er en formidabel skive, analysert i hjel eller ikke. Som historieforteller er John Vanderslice helt der oppe, sammen med Okkervil Rivers Will Sheff, Decemberists Colin Meloy og John Darnielle i Mountain Goats.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo