cover

Implicity

Orange (No)

CD (2007) - Aim / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Frijazz

Spor:
Intro til Höstsaga
Höstsaga
Reggi
Liten sang
Implicity
Mold
Knusk
Midnattskyr
Svensk vals

Referanser:
Bobo Stenson
Esbjörn Svensson Trio (E.S.T.)

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Innestengt og ensformig

Oranges første utgivelse er ensformig og ufri, og preges av mangel på kreativitet.

Pianotrioen Orange har kommet med sin første utgivelse, Implicity. Pianist Vigleik Storaas er det mest kjente navnet i trioen. Storaas har tidligere vunnet to spellemannspriser med sin trio, han har turnert med Rikskonsertene og spilt i ulike konstellasjoner med sine studenter ved jazzlinja på NTNU i Trondheim. Også bassist Sondre Meisfjord har etter hvert blitt et kjent navn, først og fremst gjennom Come Shine og Trondheim Jazzorkester. Trommeslager Stig Rennestraum, har komponert låtmaterialet på denne skiva.

At trommeslagere står som enslige komponister er mindre vanlig i jazz-sammenhenger, og Rennestraums perspektiv preger naturligvis låtene. Albumet er også mixet av en annen kjent norsk jazztrommis, Audun Kleive.

Særlig på de to første låtene er trommene er langt framme i lydbildet, nær lytteren, mens pianoet holdes noe mer på avstand. Med dette skulle man kanskje forvente at trommene spilte en variert og spennende rolle. Slik blir det dessverre i liten grad, og det samme gjelder bassen. Det er pianoet som bærer denne skiva.

Som på de to sammenhengende åpningslåtene. Det er noe spesielt med låter som våger å kverne og ligge og groove på den samme basstonen, slik Orange gjør på de to første låtene på dette albumet. Tankene går til Charlie Haden og Kenny Barrons fremføring av Rogers/Harts Spring Is Here fra albumet Night and The City. Men sjelden blir det gjort så grundig som Orange gjør det her. Pianoets improvisasjoner gjør alt på denne låta, mens bass og trommer skaper et trolsk og lite variert bakteppe. Og når så bassen forlater denne grunntonen mot slutten av første låt og etter ett minutt av den sammenhengende låt nummer to, får det en forløsende, understrekende og sterk virkning. Etter en intens dvelning, som om verden har stått stille i ett øyeblikk i ti minutter, glir melodien videre. Før den finner tilbake til sitt utgangspunkt. Slik fungerer det monotone bra på denne låta. Når det også preger resten av plata, vitner det imidlertid ikke om et bevisst valgt virkemiddel, men om mangel på kreativitet og samspill.

Den påfølgende Reggi, en lettere og friere låt. Det virker som om bandet spiller så lite som overhodet mulig, noe som gir masse deilig luft etter den intense innledningen. Dette fungerer bra. Resten av plata preges av rolige låter med enkle melodilinjer, hvor bass og trommeslager gjør relativt lite ut av seg. Bassist Meisfjord presenterer et par fine soli på de to siste låtene, men gjør ellers lite ut av seg.

Storaas klarer sin hovedrolle stort sett bra, men med en manglende respons fra de andre musikerne blir det lite spennende. Som på Mold og Knusk, hvor bass og trommer spiller svært enkelt og forutsigbart. Enkelte ganger blir dermed også pianoet for lite variert. Det blir noe monotont og irriterende over deler av låta Implicity, trommene og bassen er her så ensformige at det virker som om også pianoet blir bundet opp, og det er like greit å hoppe videre til neste låt. Heldigvis er det også et lyspunkt. Liten sang er letende og fri i uttrykket, og åpner opp. Det samme gjelder Midnattskyr, som gir lytteren albumets vakreste melodi og slipper til bassist Meisfjord med vakker melodiføring.

Dessverre blir dette unntaket i en ellers monoton plate. Jeg savner at bandet gjør noe mer ut av låtene og sammen åpner et nytt rom. Slik albumet er nå, er det pianist Storaas alene som forsøker og til dels makter å åpne dette rommet. Men i sin sin helhet preges plata av mengel på kreativitet og samspill. Dette gjør at den som helhet blir for innestengt og ensformig.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Beatnuts - Classic Nuts Vol. 1

(Loud / Columbia)

Disse nøttelitene har sittet i toppen av hiphoptreet og sluppet fete funknøtter i over ti år. Her får du 10 av de aller feteste, velkrydra og crispy.

Flere:

Giant Sand - proVISIONS
Beach House - Beach House