cover

The Moon Was Blue

Bobby Bare

CD (2005) - Dualtone / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Countrypop / Crooner / Americana

Spor:
Are You Sincere
I Am an Island
Everybody's Talkin' at Me
Yesterday When I Was Young
Love Letters in the Sand
Lucy Jordan
My Heart Cries For You
It's All In The Game
Harvest Moon
Easy to Forget
Fellow Travelers

Referanser:
Johnny Cash
Willie Nelson
Merle Haggard
Jim Reeves

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Han har stemmen. Men ikke sangene.

Musikken slår leir midt i Music City, et sted mellom kitsch og klisjé.

Mange har sammenlignet "The moon was blue" med Johnny Cash sine siste plater for American Recordings. Ikke helt uten grunn, kanskje. Men da jeg hørte Jackie Leven på Checkpoint i Stavanger i fjor høst, var han trolig inne på på litt av årsaken til hvorfor så mange har latt seg fascinere av utgivelser som "Unchained" og "The man comes around". Jackie Leven hadde nemlig aldri likt Johnny Cash før han så videoen til "Hurt". Det var først da han forsto hva alt dreide seg om. "You could see that he was fuckin' dying", forklarte skotten, som i fjor ga ut plata "Elegy for Johnny Cash".

"The moon was blue" er ingen mollstemt plate fra en mann som går i ett med både mørket og myten og ser døden rett inn i øynene. Bobby Bare høres ikke ut som han er på vei mot graven. Han har mange sanger igjen å synge, virker det som. Kanskje til og med noen glade. "The moon was blue" er ei velspilt, verdig countryplate - med lyse og lette innslag av jazz. Det er elegant og ekte, stort og sofistikert.

I stedet for Rick Rubin har Bobby Bare med seg Mark Nevers (Lambchop, St. Thomas) og sønnen Bobby jr. som produsenter. Men du vil ikke høre noe særlig til dem. "The moon was blue" kunne vært hjulpet fram av hvilken som helst Nashville-legende med et stort studio og de rette kontaktene. Musikken slår leir midt i Music City, et sted mellom kitsch og klisjé - og resultatet er tider akkurat så kult at det ikke er vanskelig å forstå hvorfor Quentin Tarantino plukket ut "I am an island" til sin neste film.

Bobby Bare har det intense, kalde blikket til Henry Fonda i "Once upon a time in the west", men på "The moon was blue" slentrer han gjennom gamle, grønne standardlåter som "Love letters in the sand", "Are you sincere", "Shine on harvest moon" og "Fellow travellers" – på sistnevnte omgitt av et stort barnekor. Låtene har han plukket ut selv. Dette er sanger han alltid har hatt lyst til å spille inn. Og han synger som nesten bare Bobby kan, nå som Charlie Rich forlengst er borte.

Jeg burde sikkert vært glad på den gamle mannens vegne. Han har tross alt passert 70. Ikke har han gitt ut ei plate på over 20 år, heller. Men her er han plutselig, frisk og oppegående, og sikkert klar for litt kjærlighet, også. Egentlig er det kun på "Yesterday when I was young", skrevet av Aznaourian og Kretzmer, at tida for alvor innhenter Bobby Bare. Han tenker tilbake på da månen var blå og livet lyst. Sola skinner gjennom regnet, og det høres ut som han har tårer på tunga.

Det er også den eneste sangen jeg virkelig kjenner på denne plata, til tross for at jeg har gitt den sjanse etter sjanse, gjennom flere måneder. Resten av "The moon was blue" blir sjelden noe mer enn trivelig. Men det er jo noe, det også.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ed Harcourt - From Every Sphere

(Heavenly)

I'm aware that I'm speaking but the words come out wrong, So I'll put it across in a simple song.

Flere:

The Shins - Chutes Too Narrow
Jack White - Blunderbuss