cover

My One and Only Thrill

Melody Gardot

CD (2009) - Verve / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Vokaljazz / Singer/songwriter

Spor:
Baby I'm a Fool
If the Stars Were Mine
Who Will Comfort Me
Your Heart Is as Black as Night
Lover Undercover
Our Love Is Easy
Les Etoiles
The Rain
My One and Only Thrill
Deep Within the Corners of My Mind
Over the Rainbow
If the Stars Were Mine [Orchestral Version]

Referanser:
Fiona Apple
Norah Jones
Diana Krall
Eva Cassidy
Nina Simone
Billie Holiday

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Voksen ungpikejazz

Melody Gardot lager akkurat så fin musikk man forventer at ei jente som heter Melody Gardot skal lage.

I år er det ti år siden albumet som antagelig kommer til å bli stående som min mest intense musikalske hang-up noensinne ble sluppet: Fiona Apple - When The Pawn (...). Før dette var det bare Michael Jacksons Bad (mye på grunn av at albumets tekst- og notehefte fulgte med mitt Casio keyboard, pluss at det var min husstands første CD), og før dette igjen kassetten Carola Med Gäster som hadde vært i nærheten av å nå samme status.

Grunnen til at Fiona Apple traff mitt ungpikehjerte så presist den gangen er nok også grunnen til at plata ikke har besøkt spilleren så mye de siste årene. Timingen var perfekt, rett og slett. Låter som var såre og tøffe på en gang, sunget fra ungpike til ungpike. Grunnen til at mitt forhold til Fiona Apple får såpass mye plass i denne teksten er at dette er den første og største assosiasjonen jeg får når jeg hører på Melody Gardot. Mest på grunn av den åpenbare likheten i vokalen, men selve musikken kan faktisk tenkes å ha vært laget av en Fiona Apple som har blitt litt mer voksen og litt mindre tøff i trynet siden When The Pawn. Den samme utviklingen jeg liker å tro at jeg selv har hatt i løpet av de siste ti årene.

Men selv om Melody Gardot høres moden ut, er hun yngre enn både meg og Fiona. Kanskje er det alt hun har vært gjennom som skaper denne illusjonen. For i tillegg til å ha en vakker stemme og et åpenbart låtskrivertalent, har nemlig Melody Gardot også noe som alle castingansvarlige på programmer som idol, norske talenter og X-faktor er på intens jakt etter: en historie. Da Melody Gardot var 19 år ble hun påkjørt av en bil mens hun syklet. Gardot ble liggende på sykehuset, alvorlig skadet. For å komme seg tilbake i livet, ble musikk-terapi redningen. Resultatet av denne terapien ble at Gardot slapp en EP og fra sykesenga, og to år etter ulykken kom debutalbumet A Worrisome Heart.

Debuten ble godt mottatt, men som det var med Fiona Apple, er det også med Melody Gardot- det med andreplata det smeller. Vel, det smeller vel kanskje aldri helt på My One And Only Thrill. Etter ulykken har Gardot blitt hypersensitiv ovenfor lys og lyder, og hun må gå med stokk og mørke briller. Det er som om dette gjenspeiler seg litt i musikken. Gardot føler seg forsiktig frem, og er alltid bakpå selv om tempoet skrus opp på noen av låtene. Det listes rundt i et jazzlandskap med innslag av blues der de gode popmelodiene alltid er tilstede. Gardot veksler mellom pianoet og gitaren, og får besøk av softe strykere med jevne mellomrom.

Selv om Gardot er klart mindre rebelsk enn Fiona Apple, snakker vi ikke helt Diana Krall heller. Og selv om Gardot fort kan bli den nye Norah Jones, er det noe litt mindre " rett på Starbucks-samleplate" over henne (selv om hun garantert havner på en) som gjør at hun står ut fra jazzpikehopen.

Jeg spilte nylig dette albumet for en venninne, og responsen var slik:
-Dette kommer jeg aldri til å høre på igjen, man må sikkert ha den Fiona Apple-greia.
Hun tok selvfølgelig feil. Man trenger faktisk ikke å ha noen spesielle ingredienser i baggasjen for å sette pris på dette albumet. Det må også nevnes at jeg valgte å spille musikken for henne på et vorspiel, og det er ikke først og fremst der denne plata hører hjemme. Dette er musikk for late sommerdager der ingenting er planlagt. Låter som Our Love is Easy og My One and Only Thrill vil antagelig bidra til at fine planer legges.

For dere som ser coveret og tenker "Er dette Anastacia?": Ta det med ro! Melody Gardot er faktisk hennes musikalske motsetning, og bare dét burde jo være grunn nok i seg selv til å gi dette albumet en sjanse.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1

(Normann)

Et stykke kulturhistorie - Robert Normanns musikk gjenoppstår i oppusset lyddrakt.

Flere:

Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace
Mats Eilertsen - Flux