cover

Rachmaninov Piano Concertos 1 & 2

Leif Ove Andsnes & Berliner Philharmoniker & Antonio Pappano

CD (2005) - EMI Classics / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Klassisk

Stiler:
Klassisk

Spor:
Pianokonsert nr. 1 Vivace
Andante
Allegro Vivace
Pianokonsert nr. 2 Moderato
Adagio Sostenuto
Allegro Scherzando

Referanser:
Edvard Grieg
Peter Tsjajkovskij

Vis flere data

Se også:
Grieg: Lyric Pieces - Leif Ove Andsnes (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lidenskapens komponist

Rachmaninovs musikk blir i blant avfeid som 'musikalske svisker'. Men på denne platen blir den russiske komponisten aktuell på ny.

Jeg vil begynne denne anmeldelsen med å fortelle om en film. Filmen heter The Seven Year Itch, er fra 1959 og har Marilyn Monroe i hovedrollen. Hva har dette med Rachmaninov å gjøre? Jo: Den mannlige hovedpersonen, en søt og vimsete mann i 40-årene, har etter syv års ekteskap blitt betatt av naboblondinen Marilyn. Han drømmer seg stadig bort, og tenker på hva som skulle skje hvis hun bare kom inn i leiligheten hans. I en av dagdrømmene spiller han Rachmaninov for henne. Hvis hun hører Rachmaninov, tenker han, vil hun være sjanseløs, når hun bare blir utsatt for ham vil alle barrierer falle... Og i drømmen reagerer blondinen slik:

"Rachmaninov... It isn't fair... Every time I hear it, I go to pieces... It shakes me, it quakes me. It makes me feel goose-pimply all over. I don't know where I am or who I am or what I'm doing. Don't stop. Don't stop. Don't ever stop!"

(men drømmen avbrytes brutalt når leiegårdens vaktmester ringer på døren).

Slik, omtrent, er forholdet mange har til den russiske komponisten Sergei Rachmaninov. Musikken hans får frem følelser, store følelser, lidenskap og pasjon. Særlig den 2. pianokonserten, som er med på platen som her skal anmeldes, er elsket av mange. Den 2. pianokonserten er et av verdens mest spilte musikkstykker, og kanskje det mest populære klassiske verket noensinne? Hør på All By Myself med Celine Dion: Komponist Andrew Lloyd Webber har rappet alt fra dette stykket! Klassisk musikk som blir så folkekjær kan lett bli stemplet som "sviske", og faller ofte i status i musikkmiljøer. Men: Norges stjernepianist Leif Ove Andsnes har nå gitt ut Rachmaninov-plate på EMI Classics sammen med Berliner Philharmoniker, dirigert av italiensk-amerikanske Antonio Pappio. Og da skal vi lytte: Andsnes, Berliner Philharmoniker og Pappio tilhører alle den klassiske musikkens førstedivisjon.

Andsnes og Pappio valgt å nærme seg stykket uten de ALT for store fakter. Den 2. pianokonserten er følsom, lidenskapelig og sentimental. I hvert fall høres den slik ut i dag. Skrevet rundt 1900, på tampen av romantikken, er det som om den oppsummerer hele det europeiske borgerskapets følelses-spekter. Lengsel, melankoli, bitterhet, glede og triumf - det er et modent, komplekst verk som har noe i seg for alle. Det kan invitere til følelsesporno - overdreven dramatikk og toner malt med alt for bred pensel. Men Andsnes og Pappio holder heldigvis tilbake. De uttrykker følelsene i musikken, men gjør det på en klar og usentimental måte. For meg blir det dermed lettere å ta dette til meg. Den 2. pianokonserten er utrolig vakker, men kan i blant fremføres som kitsch. Andsnes og Pappio kommer dog fra det med bravur.

Den største grunnen til å kjøpe denne platen er likevel ikke den 2. pianokonserten (den finnes i mange gode innspillinger fra før). Minst like spennende er den tidlige 1. pianokonserten, som faktisk var det første større verket Rachmaninov skrev. Dette stykket blir sjelden fremført, og har heller ikke blitt spilt inn mange ganger. Rachmaninov begynte på dette stykket da han var sytten år. Grunnen til at han skrev det skal etter sigende ha vært at han ville imponere tre søte søstre... Denne konserten er svært forskjellig fra den senere pianokonserten. Den andre pianokonserten er moden, langsom og reflektert. Men her er det energi! Ungdommelig overmot! Fandenivoldskhet! Det er som om vi hører den unge mannen bak tonene, 17-åringen som er klar til å erobre verden, som er best og vet det, og som nesten ikke kan vente på å tre inn i historien.

Dette stykket er stakkato, raskt og energisk. I den senere konserten er uroen en trussel. I blant er det noe som bryter inn i harmonien og likevekten, noe mørkt dirrer under overflaten. Her er det ikke slik. Uroen og rastløsheten er overalt, men den er ikke truende! Heller er det som i Goethes Faust: Det urolige (og demoniske?) trengs for å bringe verden fremover. Rastløsheten er positiv, den er nødvendig, uten den stopper ting opp. Jeg har en mistanke om at det var denne konserten Andsnes EGENTLIG ville spille inn, og at den andre konserten bare ble med på platen som en publikumsmagnet. For jeg synes at det er her pianisten Andsnes virkelig kommer til sin rett. Det formelig freser av spillet hans: Han er overalt, spiller dynamisk, energisk, høyt og lavt, hardt og mykt.

Musikken, slik den fremføres her, freser også: Dette er drivende og energisk musikk, til alle som ønsker et kick.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

Diverse artister - Song of America
New Order - Waiting For The Sirens' Call