cover

OuMuPo 1

Third Eye Foundation

CD (2004) - Ici d'ailleurs...

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Space rock / Støyrock / Post-rock / Eksperimentell / Elektronika

Spor:
Micro:mega Annex1/Headphone Explatino
Headphone Explatino
Bed Nightcape/Yann Tiersen Sur le Fil
Yann Tiersen Sur le Fil/Matt Elliott The Sinking Ship Song
Bästard It Ain't No Funny At All
Dominique Petitgand Etat Liquide
Madrid Une Pluie Sèche/The Digital Intervention Coma Idyllique feat Yann Tiersen
Aldéa/Chiossonne Petit Buddhapt5
Linky You/Gravité Zéro Plein d'Etoiles
Bed The Gap/Headphone Sublime Parade/Eric Aldéa 7

Referanser:
My Bloody Valentine
Spacemen 3
Flying Saucer Attack
E.A.R. (Experimental Audio Research)
Hood
Mogwai
Four Tet

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Elektronisk goth-postrock

For de som allerede er troende, er nøling en bortkastet aktivitet. 'OuMuPo 1' er nok en brikke i et puslespill som for alvor begynner å ta form.

Først en advarsel – denne plata er en del av et konseptuelt eksperiment. Jepp. Så kan alle som har allergi mot slikt hoppe av allerede nå. Utfyllende beskrivelse av forutsetningene for eksperimentet kan finnes på ei hjemmeside plateselskapet har laget, men kort fortalt er dette et slags dogme-regelsett for sampling. Artistene som er med i eksperimentet lager musikk etter et strengt regelsett som blant annet begrenser hva som kan samples til en lydbank bestående av den franske labelens back-katalog.

For å gjøre oss enda mer forvirret, følger det også med en lekker liten tegneserie av Jochen Gerner. Også serieskaperen følger et lignende regelsett som begrenser og tematiserer sampling. Om det ellers er noen sammenheng mellom tegneserien og musikken, er 100 prosent usikkert, men serien er fin den, selv om jeg skjønner sånn omtrent ingen ting av hva Gerner prøver å kommunisere.

En flott liten utgivelse er det, men musikken er uansett det viktigste, ikke sant? Det må sies å være en liten seier for Matt Elliott at fingeravtrykket hans er så tydelig på "OuMuPo 1", selv etter alle lagene av konseptuelle utfordringer. For dette er en logisk fortsettelse på det han gjorde som The Third Eye Foundation ved forrige korsvei, og "The Mess We Made" som han ga ut under sitt eget navn for et par år siden. Historien forteller at Elliott forkastet The Third Eye Foundation-navnet etter "I Poo Poo on Your Juju", (en samleplate med remikser som kom i 2001) fordi han ville ut av dødsangstmyra prosjektet hadde satt seg fast i. Det er derfor litt ironisk at "The Mess We Made" er en av de tristeste og mest deprimerte platene jeg noen sinne har hørt, en hyllest til svartsinn, elendighet og misantropi som mest av alt ga meg lyst til å gi mannen en klem, samtidig som jeg bekymret spør: "Går det bra nå?"

Skal man dømme etter "OuMuPo 1", gjør det det. Kanskje har han fått resept på lykkepiller? Det musikalske uttrykket er det samme – klunkende piano, skrøpelige rytmer som en sjelden gang ramler ut i dansbare farvann og kvinnestemmer som dukker opp langt ute i tåkehavet. Four Tet og Radiohead møter Tom Waits på fylla i en av stambarene hans, selvfølgelig uten at det direkte ligner på noen av dem. Elektronisk goth-postrock. Det skal ikke være enkelt å beskrive musikk.

Men litt mindre depressivt, altså. Det fokuserte ubehaget fra tidligere er byttet ut med en slags drømmeaktig nøytralitet. Omtrent som den tilstanden man er i når man ikke helt sover, men ikke helt er våken. Ting glir forbi uten at man helt er i stand til å sette ting inn i en sammenheng. Drømmelogikken er en mektig alliert.

Jeg liker det jeg hører, og plata er allerede blitt en god og trofast venn, men begynn gjerne med noe annet hvis du står klar for ditt første dykk i Matt Elliotts plaskedam. Tidligere utgivelser, som for eksempel "Little Lost Soul", har nok et spenstigere låtmateriale som egner seg enda bedre til konvertering av tilhengere. For de som allerede er troende, er nøling en bortkastet aktivitet. "OuMuPo 1" er nok en brikke i et puslespill som for alvor begynner å ta form.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - The Dreadful Hour

(Peaceville)

My Dying Bride gjør selvforakt, fortapelse og ubesvart kjærlighet til noe fantastisk vakkert.

Flere:

Rockettothesky - Medea
Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds