cover

Ghost Dance

The Pine Hill Haints

CD (2007) - K Records / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Bluegrass / Honky Tonk / Folk / Lo-fi / Rockabilly

Spor:
Spirit of 1812
For Every Glass That's Empty
I Never Thought the Day Would Come When You Could Hate Me So Dearly
Say Something, Say Anything
St. Louis Blues
Phantom Rules
When You Fall
Death by Stereo
Garden of the Dead
Whisper in the Dark
You're Gonna Need Somebody on Your Bond
Catfish Angels
St. James Infirmary Blues
Cuckoo BirdColumbus Stockade Blues
Walkin' Talkin' Deadman
Raggle Taggle Gypsy
Leo O'Sullivan's Story
Wake Up

Referanser:
The Clash
The Legendary Shack Shakers
Billy Bragg
O'Death
Stray Cats

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Old timers

Dette bandet gir beng i hele det 20. århundre, og tar oss med tilbake til dengang da.

The Pine Hill Haints bedriver en lite selvhøytidelig form for "punkgrass"; en ukomplisert blanding av folk og akustisk punk innkapslet i et råttent lo-fi uttrykk. Vaskebrett, banjo og andre tradisjonelle instrumenter er fremste våpen, brennevinsflaska beste venn og den gamle sangboka til Alan Lomax favorittlektyre. De pusler ikke akkurat unødig med de gamle instrumenter, men hamrer i vei på dem som om fanden sjøl er ute på dansegulvet. De rekker å feie gjennom 20 låter på drøyt 40 minutter uten å trekke pusten i særlig grad.

Tittelen på platen har de tatt fra en religiøs bevegelse blant indianerne på 1800-tallet, som inkluderte tranceskapende rundedanser og andre ritualer. Dessverre er det ikke mye indianermystikk igjen, men tittelen kan tjene som en veiviser tilbake til gamle dager, hvor vi ikke bare møter rødhuder, men også værføre fjellfolk, drikkefeldige lykkejegere og horder av immigranter fra vesten. The Pine Hill Haints, selv fra neri dalom (Huntsville, Alabama), lar det 20. århundre stort sett passere i fred, og later som lite har skjedd siden Wounded Knee. Det er i seg selv en forfalskning, men de utøver stilen med både presisjon, troverdighet og primitiv råskap som er lett smittende og gledesspredende.

Det er lite her som minner om det moderne samfunn. Instrumenteringen er nevnt, låtene er gjerne gamle tradisjonelle viser (de helt nyskrevne er heller ikke besudlet av industrialiseringen) og fremførelsen er rå og upolert. Vokalist Jamie Barrier har en hes, malmfull stemme som slett ikke er ulik Joe Strummer fra The Clash, og det er nettopp punkens energi som siver inn i mellom tømmerstokkene i den morkne trehytta som er deres scene. The Spirit of 1812 stiller klokka som første låt, og herfra og ut freser våre venner ut en eksosfri blanding av drikkeviser, irske røversanger, mordballader og destruktive bluesklassikere: Coo Coo Bird, St. James Infirmary Blues, Leo O'Sullivans Blues, Raggle Taggle Gypsy...

Calvin Johnson har en mannsalders erfaring med lo-fi produksjoner, mens Lynn Bridges (Immortal Lee County Killers, Devendra Banhart) kan dette med autentisitet. Begge er produsenter på en skive som høres akkurat passe lite produsert ut, det sprukne lydbildet kunne ikke vært mer høvelig på noen plate. Men Ghost Dance hører selvsagt ikke hjemme på et moderne stereoanlegg. Dette er musikk for de ville kvelder og lange netter. Skru opp lyden, sprett flaska, vri lua på snei, legg inn en svær dose med skråtobakk - og kvelden er reddet.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rockettothesky - Medea

(Trust Me)

Iskald og stemningsfull tragedie, fra en musikalsk dramaturg som ikke bare kjenner teorien, men også kan spille musikken.

Flere:

Simon Joyner - Skeleton Blues
David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency