cover

Kraftfelt

Natasha Barrett

CD (2005) - Aurora / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Samtidsmusikk / Elektroakustisk

Spor:
...fetters...
Prince Prospero's Party
Exploratio Invisibilis

Referanser:
Arne Nordheim
Karlheinz Stockhausen
Birmingham Electroacoustic Sound Theatre (Beast)

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Elektroakustisk pluralisme

Bli med på Prince Prosperos elektroakustiske Party.

Natasha Barretts plate Kraftfelt utgjør tre komposisjoner av idémessig ulik karakter, der verkene har så forskjellige, men også temmelig konkrete utgangspunkt som Edgar Allan Poes Prins Prospero, fra novellen The Mask of the Red Death, til molekylære lover og Eddadiktning. Kraftfelt er en dobbelutgivelse, cd og dvd, der sistnevnte er mikset for 5.1 surround, slik at musikkens romlige uttrykk kommer til sin rett også i sofakrokens mjuke favn, eller i alle fall på pinnestolen plassert omtrent midt i rommet, etter plateheftets nøyaktige anvisninger. Vel, hvem sa at elektroakustisk musikk er enkelt å høre på?

Når det er sagt, så er det ingen dum ide å mikse elektroakustisk/elektronisk musikk for surround, med den utbredelsen surroundanleggene har fått ligger det nye muligheter for komponister å gi musikken en presis, romlig gjengivelse også på plate. Elektroakustisk musikk hvor bevegelsene mellom høyttalerne er viktig, mister alltid sting spilt i vanlig stereo. Skjønt, har men ikke muligheten til å spille av i 5.1, behøver man ikke fortvile, cd-miksen fungerer fint den og.

Første verket på plata, Fetters, er den andre av to komposisjoner for et elektroakustisk musikkteater kalt Agora. Med denne greske overbygning, trekker agoras mening som rom og møteplass trådene mot musikkens romlighet, og selvfølgelig møtet mellom teater og musikk, ide og verk. Utgangspunktet for Fetters er, i følge Barrett, ideen om lukkede rom, altså; Dette er vel et kompositorisk utgangspunkt, verkets struktur og framdrift er lyden som utfolder seg i et lukket rom (musikken er fettered, bundet eller lenket), stadig forsøker den å bryte veggene og komme ut.

Fetters åpning har et klassisk elektroakustisk sound, det første minuttet eller så, minner faktisk ikke så rent lite om Karlheinz Stockhausens Telemusik. Allerede etter halvannet minutt brer stykket seg ut, og det komplekse lydbildet bjeffer i høyttalerne. En mannsstemme resiterer Edda, vever seg sammen med en sopran og mange lag elektroniske klangbevegelser. Heller ikke dette ulikt Stockhausen, den lyse guttesopranen som synger bibelske bruddstykker i Gesang der Junglinge. Denne polyfonien, i alle fall polyfoni som flere stemmer om ikke nødvendigvis flerstemt i typisk harmonisk forstand, øker i kraft for så å avta, en dynamikk som gjentar seg gjennom hele stykket.

Der akustisk musikk, også moderne og atonal musikk, skapes gjennom instrumentenes skal jeg si melodiske natur, er den elektroakustiske musikkens enkelte klanger ofte komplekse strukturer i seg selv. Musikken er gjerne ikke satt sammen tone for tone, eller note for note, men med lag av elektroniske lyder. Den beste billedgjørelsen jeg kommer på er å tenke seg en tråd spunnet av mange mindre tråder, i stykkets begynnelse er det kanskje en eller to tråder som skaper musikken, og utover i stykket kommer flere til, blir tykkere og tynnere, noen spinner seg raskere bortover og forvinner. Ah, det kan være en prøve å skulle være konkret!

Prince Prospero's Party er et fortellende og lettere spøkende stykke musikk. Edgar Allan Poes novelle får her sin musikalske oppstandelse, kirkeklokkeklang og donget (som i ding dong, må vite) fra en ganske sikkert skummel veggklokke, sammen med litt slike lyse og lett vibrerende strykerlignende klanger, som liksom ligger oppe i taket (tenk skrekkfilm), dryppelyder. Stykket kryper og kravler seg inn på en selsom fest. Dette er musikk som er så narrativ at den er lett å få tak på, lett å lytte til. Spill den for den elektroakustisk ignorante vennen din, eller? Stykket som helhet er preget av hva jeg vil kalle en pluralistisk holdning, komposisjonen oppfattes som løsrevet fra en streng musikalsk ide, i søken etter å bringe Poes novelle til lyd, er horrorstemningen det vektlagte og dominerende element. Det er utvilsomt virkningsfullt, men jeg er redd det også fører til at stykket mister litt spenst. Lydene legger seg litt tett opp til en etablert oppfatning av skrekk og grumusikk. Et stykke som Different Trains av Steve Reich, eller strykere hos Krzysztof Penderecki er vel så grøssende, kanskje fordi de i utgangspunktet ikke er tenkt som det. Vel, Prince Prospero's Party blir en elektroakustisk romantisering i Poes landskap, om ikke akkurat en romanse.

Exploratio Invisibilis er platens mest innadvendte verk, opprinnelig bestilt for Ultimafestivalen i 2003. Trådene er færre, oppbygning og klang enklere, og den tematiske tråden er ikke så lett å gripe som i de to andre stykkene. Lyder av skritt, mot et underlag som høres ut som tørr snø eller is, fragmenter av tale og langsomme lyder, braket av et fjernt torden, mer tale og kråker som kraker gjennom rommet. Lydbildet er ikke helt ulikt biter av Biosphere, en kjølig klang. Is og kaldt vann.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Thing - Garage

(Smalltown Superjazzz)

Fra det marginale til mainstream. The Thing viser vei.

Flere:

Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly
Diverse artister - John Barleycorn Reborn – Dark Britannica