cover

The Fine Art of Self Destruction

Jesse Malin

CD (2002) - White Jazz / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter

Spor:
Queen of the Underworld
TKO
Downliner
Wendy
Brooklyn
The Fine Art of Self Destruction
Riding on the Subway
High Lonesome
Solitaire
Almost Grown
Xmas
Brooklyn (band)

Referanser:
Ryan Adams
D Generation

Vis flere data

Se også:
Wendy - Jesse Malin (2003)
The Heat - Jesse Malin (2004)
Glitter in the Gutter - Jesse Malin (2007)
On Your Sleeve - Jesse Malin (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Adams' hjelpende hånd

Ryan Adams har hatt mer enn en finger med i spillet når Jesse Malin debuterer som soloartist.

Når klistremerket på skiva sier "Produced by: Ryan Adams" kan man få en følelse av at det bedrives spekulativ markedsføring fra selskapets side. Når artisten i tillegg ligger meget tett opptil nevnte produsents uttrykk får man bekreftet at dette kun er gjort for å sørge for at skiva når sitt publikum. Adams bidrar forøvrig med noe gitar og tangenter. Det andre man reagerer på før man rekker å sette på skiva er at selskapet White Jazz står for utgivelsen. De er tidligere kjent for suksesser som Hellacopters og Gluecifer. Er dette det første tegnet på en breiere satsing?

Jesse Malin er en tidligere New York-punker som har hentet fram den akustiske gitaren. På 90-tallet var han vokalist i glampunkbandet D Generation. Nå har han derimot blitt en følsom singer/songwriter. Med seg i studio hadde han en masse erfarne mennesker med bred bakgrunn. I tillegg til Ryan Adams har Johnny Pisano (Marky Ramone And The Intruders), Paul Garisto (Psychedelic Furs og Iggy Pop), Joe McGinty (Steve Wynn), Melissa Auf Der Maur (Hole, Smashing Pumpkins) og Richard Fortus (Psychedelic Furs, Ben Folds Five og nå visstnok i Guns 'n' Roses) besøkt innspillingen.

Nå er ikke Jesse Malin noen ny Ryan Adams. Han er mindre polert og innimellom skinner litt av punkfortiden gjennom. Stemmen er mer raspete og hard, låtene er gode men på ingen måte hypnotiserende fantastiske. Malin trenger absolutt ikke skamme seg, men de fleste sporene føles likevel som fyllmateriale, med altfor få perler i mellom. The Fine Art of Self Destruction har en del låter som er fyldige, og med fullt band. Andre er igjen naknere og litt kalde i soundet, som Riding on the Subway. Flere har et tydelig personlig preg, bl.a. Almost Grown. Brooklyn er også med som ekstraspor med band, uten at det utgjør noen stor forandring.

Det som savnes på The Fine art Of Self Destruction er de låtene, eller refrengene, som får lytteren til å sukke fornøyd. Her blir det mest hyggelige og følelsesladede midt-på-treet låter. Det er hele veien jordnært og ærlig, og det er ingen grunn til å tvile på at Malin har mye på hjertet. I tillegg har han taklet stilbyttet godt. Det lukter fortsatt storby av ham. Asfaltstøv og feite burgere. Hans solodebut er en slags New York-utgave av heartlandrock.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?

(Constellation)

Klezmer-punk og balkansk delirium-dans i ly av Silver Mt. Zion? Gjør klart for Black Ox Orkestar!

Flere:

Thomas Dybdahl - Science
Old Man Gloom - Christmas