cover

Separation Road

Anna Ternheim

CD (2006) - Universal / Stockholm Records / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Visepop

Spor:
Right in Time
Car Wheels on a Gravel Road
2 Kool 2 Be 4-gotten
Drunken Angel
Concrete and Barbed Wire
Lake Charles
Can't Let Go
I Lost It
Metal Firecracker
Greenville
Still I Long For Your Kiss
Joy
Jackson

Referanser:
Ane Brun
Charlotte Gainsbourg
Diane Cluck
Beth Orton
Kent

Vis flere data

Se også:
Leaving on a Mayday - Anna Ternheim (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Savn, strykere og Sveriges mørkeste skyer.

Anna Ternheim er dama som aldri unner seg et smil på forskudd.

Savn, strykere og Sveriges mørkeste skyer.

Anna Ternheim er dama som aldri unner seg et smil på forskudd. Det gjorde hun verken på EPen My secret, debutplata Somebody outside, eller da jeg hørte henne på en liten pub i Trondheim for et drøyt år siden.

Da satt hun ved pianoet med ryggen i en så spent bue at jeg aldri trodde hun skulle klare å slippe tangentene uten å sprette av stolen. I det hun fullførte sin mildt sagt lekre versjon av Broder Daniels "Shoreline", hadde hun vunnet over alle de drøyt 30 oppmøtte. Den gang forlangte vi reprise og sendte henne tilbake på scenen. Vi kjøpte plater og fikk autografer, lovte å spre ordet og var tilfreds med at vi hadde funnet enda en svenske som reduserte Ane Brun til en overflødighet.

Separation road er som en stadig lettere migrene, der pillene alltid er innen rekkevidde, men du likevel venter på at ting skal gå over av seg selv. Strykerne drar ut prosessen, mens forholdet mellom Ternheims piano og stemme lyser opp nytt håp. "Tribute to Linn" og "No subtle men" må være to av de fineste balladene vi får høre i år, og det er her Ternheim har ivaretatt det beste fra sine tidligere utgivelser.

Engelskuttalen er fremdeles like karaktersterk – rar, men sjarmerende – og melodiene er på sitt beste en både elegant og snirklete kamp mot emosjonell fortapelse. Enkle, men med mye luft, dybde og underliggende mystikk. Instrumenteringen er ren, tydelig og aldri mer komplisert enn nødvendig.

Når Ternheim savner noe er det liksom ikke måte på, selv om hun aldri slipper historiene helt fri. Hun tilslører alle betroelsene sine, men røper seg gjennom ordene og måten hun synger dem på.

Separation Road er høst farget i grått og oransj, uforglemmelige tap og en kamp for å holde seg på beina. Den balanserer det store og dramatiske med det lille og forsiktige. Det er nettopp denne balansen som gjør at den kommer til å holde seg bedre enn sin forgjenger - som også er fin, men litt ensidig i lengden.

Hun har fortsatt litt å gå på, men ingen grunn til å forhaste seg. For Separation Road leder den eneste retningen som er riktig for Anna Ternheim: Dit skyene er tunge og regnbuen grå, men mest av alt - der det alltid finnes håp.

Og det er i grunnen alt vi trenger, noen ganger.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mathias Stubø - 1979

(BBE)

Entusiasme, ånd og imperfeksjonisme gjør 1979 til et album for nåtiden, fremtiden og fortiden.

Flere:

In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat
Foster The People - Torches