cover

Drama

Yes

CD (1980) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Symfonisk rock

Spor:
Machine Messiah
White Car
Does It Really Happen?
Into the Lens
Run Through the Light
Tempus Fugit

Referanser:
Rush
Genesis
Nektar

Vis flere data

Se også:
The Yes Album - Yes (1971)
Fragile - Yes (1971)
Close To The Edge - Yes (1972)
Relayer - Yes (1974)
Going for the One - Yes (1977)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En bortglemt godbit

En av Yes' 'glemte' utgivelser, men bandet leverte et flott, om enn litt annerledes album - selv med Anderson og Wakeman ute av bildet.

Det klassiske Yes begynte å slå sprekker allerede i 1973, da keyboardist Rick Wakeman forlot bandet etter utgivelsen av den doble 4-spors LPen Tales From Topographic Oceans. Sveitsiske Patrick Moraz ble tatt inn i varmen som erstatter, men rakk bare å gjøre ett album - genistreken Relayer (1974). Frem til nå hadde Yes gitt ut minst ei plate i året siden debuten i 1969, noe som allerede nå hadde begynt å tære på bandet. I 1977 fant Wakeman igjen sin plass bak keyboard-stablene, og det klassiske Yes fikk en vitamininnsprøytning i form av Going For the One. Tormato fulgte året etter, men med noe svakere og dårlig produserte låter.

Frustrerte og lei av Yes bestemte vokalist Jon Anderson og Wakeman seg for å fortsette på egenhånd, og bandets fremtid så lenge svært dyster ut. Alan White, Chris Squire og Steve Howe (henholdsvis trommer, bass og gitar) fortsatte å jobbe sammen, og kom etter hvert i kontakt med Trevor Horn og Geoff Downes (Buggles). Horn var en suksessrik produsent, og sammen gjorde gruppa albumet Drama i 1980. Borte var Andersons særegne stemme og Wakemans virtuose tangentspill, og det nye Yes ble litt streitere enn tidligere.

Horn var ikke noen stor vokalist, og kunne ikke på langt nær erstatte Andersons stemmeprakt og evner til å komponere, men han hadde sin egen stil, og gjorde en mer enn godkjent jobb på albumet. Delaktig var han også når det gjaldt produksjonen, må vite, og satte sitt preg på det som til nå kanskje var bandets vanskeligste album. Uten Anderson ville bandet falle sammen og visne, mente mange, men den nye line-up'en leverte varene så det holdt.

Det ti minutter lange åpningskuttet Machine Messiah åpner tungt og hardt, med Steve Howes gitarer langt fremme i lydbildet. Mannen er kjent for sin egen spesielle spillestil, og er ikke redd for å skeie ut med både steel-gitar og akustisk gitar. Begge er hyppig brukt under avslutningspartiene på Machine Messiah, og selv om låta i grove trekk er en aldri så liten tungvekter, finnes det mye flott progrock her også.

White Car er en ørliten sak som egentlig ikke gjør så veldig mye ut av seg, men et Drama uten denne er allikevel utenkelig. I bunn og grunn består denne lille snutten av små-symfoniske keyboards med litt akustisk gitar helt i bånn, bare for smakens skyld.

Does It Really Happen? er et litt mer typisk eksempel på den mer streite retningen bandets musikk gikk på denne tiden. Samtidig viste de at progressiv rock ikke trenger et hav av forskjellige taktarter og variasjoner. Squire legger titt og ofte til sin annenstemme, og også keyboardist Downes begynner for alvor å vise seg frem. Mannen viser ikke de samme virtuos-ferdigheter som Wakeman, men baserer seg heller på å pakke inn musikken med mer massive lydvegger og effekter.

Into the Lens påstås å være skrevet av Horn alene, men likevel er hele bandet låtskriver-kreditert. I mine ører er dette Drama's svakeste kutt, idet låta helhetlig blir for oppstykket og delt, men flott musikk er det lell. I likhet med sistelåta Tempus Fugit ble det produsert musikkvideo til Into the Lens, men disse er av heller tvilsom kvalitet.

Tempus Fugit, som forresten betyr "tiden flyr", preges av det som må være tidenes feteste basslinje, og Squire viser på nytt hvorfor han er en av historiens beste og innflytelsesrike bassister. Klipp fra videoene finnes på YesYears-videoen som ble laget i forbindelse med Union-turneen i 1991, og i sin helhet finnes de på Greatest Video Hits fra samme år. Begge disse ble opprinnelig utgitt på VHS, men ble re-utgitt på DVD for ikke så altfor lenge siden.

Run Through the Light er en litt spesiell sak, for dette er vel den eneste låta i hele bandets historie som bassist Chris Squire IKKE spiller bass på. Gud vet hvorfor, siden teknologien nå tillot bandene å spille inn instrumentene sine lagvis, og dermed skulle Squire med letthet være i stand til å traktere både Rickenbacker'n sin og i dette tilfellet - piano. Uansett, Horn gjør en bemerkelsesverdig jobb på bass, men dessverre er han mikset såpass lavt at det av og til er vanskelig å høre hva som skjer.

Dette er faktisk en aldri så liten nedtur på dette albumet. Med unntak av Tempus Fugit er bassen faretruende lavt mikset, og må bukke under for alt det andre som skjer, bortsett fra når Squire spiller høyere opp på strengene. Helt borte er han jo aldri, men han er likevel ikke tilstede på samme måte som på f.eks Close to the Edge, Fragile eller Relayer.

Dessverre ble det bare med dette albumet for Horns og Downes' del. Horn produserte Yes' neste album, 90125, som ble deres definitive gjennombrudd. Steve Howe forlot skuta etter Drama, og inn kom atten år gamle Trevor Rabin, som allerede hadde gjort seg bemerket som en særdeles dyktig gitarist. Anderson og tidligere keyboardist Tony Kaye ble gjenforent med bandet, og åpningskuttet Owner Of A Lonely Heart ble bandets første (og eneste?) listetopp. Dermed kunne Anderson og de øvrige godtet seg over at minstemann i gruppa lokket småjenter til konsertene, siden de selv allerede da begynte å bli godt voksne.

Låta ble ifølge Rabin selv skrevet under et ufrivillig langt toalettbesøk, og en sann Yes-fan vil nok si at den også bærer preg av det.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo