cover

December's Child

Mark Olson and the Creekdippers

CD (2002) - Glitterhouse / S2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Countryrock / Folk / Voksenrock

Spor:
How Can I Send Tonight (There to Tell You)
Still We Have a Friend In You
Alta's Song
Back to the Old Homeplace
December's Child
Nerstrand Woods
Cactus Wren
Climb These Steps (We Will)
How Can This Be
Say You'll Be Mine
One Eyed Black Dog Moses

Referanser:
The Original Harmony Ridge Creek Dippers
Gram Parsons
The Band

Vis flere data

Se også:
Mystic Theatre - Mark Olson and the Creekdippers (2004)
Political Manifest - Mark Olson and the Creekdippers (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


The Joshua Tree

Mark Olson returnerer med sin beste utgivelse siden Tomorrow the Green Grass.

Da Mark Olson forlot The Jayhawks var de på høyden av sin karriere, der Tomorrow the Green Grass (1994) står igjen som en moderne amerikansk klassiker. Med seg tok Olson litt over halvparten av bandets distinkte vokalharmonier og låtskrivertalent, noe Gary Louris og de andre gjenværende aldri helt klarte å komme over. Olson forlot Minnesota, og dro til ørkenen med sin MS-syke Victoria Williams for at det skulle virke helbredende på hennes plager. De bosatte seg langt utenfor allfarvei i idylliske omgivelser i Joshua Tree, og der kunne historien sluttet. Men ganske snart kom det nye toner fra det lille huset i ørkenen. Sammen med Michael "Razz" Russell dannet de et løselig bygd band de kalte The Original Harmony Ridge Creek Dippers, et prosjekt bygd på kjærlighet - til hverandre, til naturen og til musikken. Den selvtitulerte debuten (1997) og oppfølgeren Pacific Coast Rambler (1998) spilte de inn på farmen og ga ut på egenhånd. Williams på sin side ga ut en av sine beste utgivelser som hun kalte Musings of a Creekdipper (1998). Det var ingen tvil om at ørkenen fungerte godt for ekteparet.

Etterhvert har det begynt å løsne skikkelig igjen for Olson, hvis genuine kapasitet aldri har blitt trukket i tvil. På My Own Jo Ellen (2000) løsrev han sitt eget navn fra de andre creekdipperne som for å markere et større fokus på seg selv, og det samme er foretatt på December's Child. Noe av den mest hjemmelagde kjøkkenkosen er kanskje forsvunnet på veien, men sannelig er ikke Mark Olson i ferd med å gjenoppbygge noe som kan minne om The Jayhawks i sin storhetstid. December's Child er i hvert fall den mest potente Creekdippers-utgivelsen så langt, og en av Olsons aller beste utgivelser i karrieren. Her får vi høre det varme samspillet mellom ham og Williams' klassiske låter i en fullverdig produksjon. Resultatet er fortreffelig.

Mens de første albumene var mer sjarmerende på sitt skranglete lo-fi vis, klatrer December's Child enda et skritt høyere på stigen enn My Own Jo Ellen. Trioen har etterhvert vokst til en stor gruppe musikere som bidragsytere, her med blant andre Jon Birdsong (Brokeback, Calexico), Don Heffington (Emmylou Harris) og Danny Frankel. Mest bemerkelsesverdig er det vel at Gary Louris kommer på besøk. Hans Say You'll Be Here er som å vende tilbake til The Jayhawks' velmaktsdager, og en påminnelse om hvor bra dette bandet var. Nå trenger vi ikke å mimre mer, for December's Child fyller inn tomrommet etter bandet - og enda litt til.

Victoria Williams er mer i bakgrunnen på vokalsiden denne gangen, med sin karakteristiske stemme mest i koret, for ikke å forglemme hennes stilfulle wah-wah banjo. Hennes signatur er mest tydelig på avslutningssporet One Eyed Black Dog Moses, som humper avsted på hennes muntre vis. Ellers følger låtene mer Olsons mer tradisjonelle og flytende linjer. Når de får gjødsel av medmusikerne blomstrer de så opp like vakkert som en ørkenrose. Hør bare på den vakre Cactus Wren, som bindes sammen av Russels fiolinspill og Birdsongs trompet, huskende Climb These Steps We Will og ikke minst den etterlengtede samsangen mellom Louris og Olson på Say You'll Be Mine. Det er som man kan lure på om det er en direkte henvendelse at Louris har skrevet: "Time we spent toghether for another day, Until you come back I can hear you say, Say that you'll come back, Say you'll be mine."

De som husker Mark Olson som en sky, innadvendt kunstner kan kaste et blikk på omslaget. Mannen, kona og hunden sitter smilende i ørkenen og virker svært lykkelige, som om de har funnet den endelige roen. De er hjemme her. Det er nettopp den stemningen som umiddelbart smitter over på lytteren og holder seg platen gjennom. For en skjønn utgivelse dette har blitt!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo