cover

Time's Up

Living Colour

CD (1990) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal / Fusion / Hip-Hop / Soul / Prog / Thrash / Jazz

Spor:
Time's Up
History Lesson
Pride
Love Rears Its Ugly Head
New Jack Theme
Someone Like You
Elvis Is Dead
Type
Information Overload
Under Cover Of Darkness
Ology
Fight The Fight
Tag Team Partners
Solace Of You
This Is The Life

Referanser:
Red Hot Chili Peppers
Jane's Addiction
Public Enemy
Faith No More
Bad Brains
Led Zeppelin

Vis flere data

Se også:
Vivid - Living Colour (1988)
Stain - Living Colour (1993)
CollideØscope - Living Colour (2003)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Post-modernism. Is it?

Et fargesprakende tidsbilde av 1990 - sett i fremtidens perspektiv.

Time's up/the rivers have no life
Time's up/the world is full of strife
Time's up/the sky is falling
Time's up/the Lord is calling

Gjettekonkurranse: Hvor mange heavy metal-band med fire unge fargede menn åpnet sitt oppfølgeralbum med tung, aggressiv diskord-thrash metal til dommedagsvisjoner i 1990?! Svar: Napoleons hvite hest.

Den overveldende suksessen med debuten Vivid hadde vært ubestridelig kjærkommen og fordelaktig åpnende for et musikkmarked som nærmet seg et nytt tiår og nye muligheter. Jeg har dog mine mistanker om at Living Colur ikke var like fornøyd med suksessen og sin posisjon som multikulturelle brobyggere og ambassadører. Jovisst hadde de oppnådd gode salgstall og aksept hos både kritikere og et publikum som favnet flere hudfarger. Det virker likevel som om noe skurret for bandet da de gikk i gang med innspillingen av oppfølgeren. Min personlige teori er at Living Colour lett paradoksalt følte seg fanget av sitt fargesprakende, positive image og åpne uttrykk. I et svart perspektiv var de "overløpere" som hadde solgt seg ut til et hvitt uttrykk (Rocken altså. Ironisk, ikke sant?), mens de i et hvitt perspektiv gjerne først og fremst ble fremstilt som noe av en kuriositet: "Et svart band som spiller heavy metal. Er DET sprøtt eller? Lite ikke jeg må ha det, da!".

En noe selvforskyldt følelse av å være misforstått ser ut til å sneket seg inn i band-campen. I bandets øyne var nok musikken i seg fristilt fra farge og opprinnelse. Likevel var det et faktum de enkelte medlemmene ikke kom bort fra og bare måtte akseptere hver gang de kikket seg i speilet: Hudfargen. I motsetning til Vivid er derfor Time's Up et album der Living Colour fullstendig uredde omfavner, lever ut og belyser sin afroamerikanske bakgrunn i de fleste av livets aspekter.

Ved utgivelsen i 1990 var det mang en kritiker og fan som gikk på en smell i møte med denne skiva. "Ufokusert" og "utilgjengelig" var ord som gikk igjen i et utall av anmeldelser verden over, samtidig som bandet hadde vansker med å følge opp effektive og relativt direkte singelgodbiter som Glamour Boys og Cult Of Personality fra debuten. I sum førte det til at mange falt fra, samtidig som mange av de som faktisk skaffet plata hadde problemer med å holde tålmodigheten som kreves for å ta inn det ultrasprikende uttrykket. Ovenpå dette er tekstene i mange tilfeller preget av kynisme, skepsis, bitterhet, vrede og en vilje til mer direkte kulturell og sosialpolitisk konfrontasjon. Her trenger vi ikke å gå lengre enn til det andre sporet, den merkelige men selvforklarende collagen History Lesson, for å eksemplifisere. Lydbiten sender spesielt to merkverdige setninger i loop i løpet av minuttet den varer:

'In Africa music is not an artform
as much as it is a means of communication'

'A negro has got no name'

Om du ikke rakk å kontemplere disse beskjedene, kan jeg love at de snart skal bankes inn i deg med slegge. Med Pride rives vi inn i en forrykende og dansbar(!) tungrocker, komplett med Reids sugende gitarskrelling (hør det minimalistiske introriffet), Calhouns bastante trommer, og Glover som legger ned nøkkelsetningene fra History Lesson i panoramaformat med en utilslørt vrede:

You like our hair
You love our music
Our culture's large, so naturally you abuse it
Take time to understand, I'm an equal man

History's a lie that they teach you in school
A fraudulent view called the golden rule
A peaceful land that was born civilized
Was robbed of its riches, its freedom, its pride

Vi er bare på begynnelsen av plata, men etter en sånn utblåsning er det nesten litt greit at det neste sporet er av den roligere sorten og heter Love Rears Its Ugly Head. Her snakker vi rein kos både for oss og Living Colour. Det er en sløy liten jazzpopper der bandet leker seg med Reids enkle grunntema, mens Glover får lov til å ornamentere dynamisk rundt en humoristisk tekst om forholdsangst:

And when I come home late, you don't complain or call
So as a consequence I don't go out at all

Hvor hyggelig det enn er å være i denne låta må vi likevel bevege oss videre, for her er det mye å ta fatt i. Love Rears Its Ugly Head er akkurat lagt til hvile når vi hører Reid ta spenntak og lade gitaren med det massive riffet som kickstarter New Jack Theme. I en strålende "vil du være med så heng på"-tradisjon sender Living Colour like godt metallen inn i en postmoderne tilstand på kontante 3 minutter og 30 sekunder. Legg spesielt merke til at plassen som tradisjonelt er viet den obligatoriske gitarsoloen her er erstattet med støyende kakafoni over kompets grunnløp (2:15 til 2:44).

La oss i alt hastverket ta oss tid til å kontemplere nettopp ordet 'postmodernisme'. Time's Up er utrolig spennende, og mye av grunnen til det er knyttet til at den ble gitt ut i 1990 - et årstall som ikke bare symboliserte inngangen til et nytt tiår, men også fikk den kollektive nerven i vibrasjon inn mot et nytt millenium. Postmodernisme er et begrep som holder en mangfoldig og sprikende palett av ytterpunkter i sitt filosofisk sett svært diffuse vesen. Ovenpå dette tillegges begrepet ulike tyngdepunkter avhengig av hvilken kunstform eller estetisk/filosofisk ytring det betraktes gjennom. Nå har vi imidlertid ikke hele dagen på oss til å gå denne "retningen" etter i sømmene, så jeg tar en snarvei, en sterk forenkling:
I postmodernismen er alt og ingenting lov.
Ser du noe som du finner passende for det du vil uttrykke på et personlig plan, så er alle virkemidler fritt vilt. Bruk det som du vil, i kunst, filosofi, religion, og uavhengig av reglene, verdiene, tiden, rommet eller settingen som opprinnelig forankret og/eller definerte dem. Det er fremveksten av denne "plukk & mix"-mentaliteten gjennom 80-tallet - gjerne kombinert med en ironisk distanse - som tillot Quentin Tarantinos film Pulp Fiction (m/soundtrack) og Portisheads debutalbum Dummy å bli massekonsumerte produkter i 1994.

Men tilbake til 1990. Time's Up ER et postmoderne verk. På ingen måte det første eller det eneste, men samtidig tidlig og tungt nok til at Living Colours musikalske uttrykk fortsetter å resonnere i mangt et musikalsk uttrykk i dag - da spesielt i alt.metal og nu-metal. I musikkverden ble de postmoderne trekkene i aksellererende grad referert til som 'eklektisisme' etter hvert som den med usikre skritt beveget seg ut på 90-tallet. Få band kunne som Living Colour benevnes som eklektiske allerede i 1990. De plukket elementer fritt fra en frodig (afroamerikansk) musikkultur, og satte dem sammen til et i sin tid ekstremt sprikende uttrykk. Det viktigste er imidlertid å høre at Living Colour klarer å holde en bortimot utangert stringens i kvaliteten gjennom dette uttrykket som så uproblematisk og lekent blander heavy metal, jazz, thrash, hip-hop, fusion, pop, prog, folk, rap og soul. Og midt oppe i det hele (bokstavelig talt) tar de seg samtidig tid til å reflektere kort over tiden de lever i og uttrykket de dyrker i den formidable og fotsvingende tungrockeren Type:

Stereotype
Monotype
Bloodtype
Are You My Type?
Minimalism
Abstract Expressionism
Postmodernism
Is it?

Vernon Reids minimalistiske tekst snur og vender på en rekke essensielle steiner, samtidig som den elegant veksler mellom retoriske spørsmål og mer bombastiske personlige konklusjoner:

Science and technology, the new mythology
Look deep inside
Empty

I sannhet en lyrisk utfoldelse som setter tommelen på datidens nervøst hoppende puls. Etter noen år med lytting til denne låta, og plata i helhet, fikk jeg imidlertid en følelse av at Living Colour selv sto forankret i et gjennomtrengende fugleperspektiv på alt kaoset. Legg merke til karma-omkvedet som fester seg og "konkluderer" bandets eget ståsted ved 4:31:

Everything that goes around, comes around

Interessante ord, spesielt når de settes i sammenheng med den nydelige lyrikken i Solace of You. Living Colour betrakter tydeligvis tiden og trendene rundt seg fra en meget solid og ubevegelig plattform av håp og personlig tro:

They can hurt me, jail my body
I'll still be free
I've got the solace of you
(...)
A wise man said to know thy self
'Cause in the end there's no one else
I've got the solace of you

Got to go inside back where it started
Back to the beginning
'Cause that's where my heart is
Gotta go inside
Back to the beginning

Vi beveger oss bort fra det personlige planet i lyrikken og ser litt nærmere på hva Living Colour speiler av større linjer i samfunnet rundt seg. I Vivid-låter som Cult Of Personality, Open Letter To A Landlord og Which Way To America, eksponerte bandet tydelig sin evne til å legge inn litt sosialpolitisk drøfting i moroa. Noen endring der? Niks, bortsett fra at de gjennom Time's Up legger en klarere afroamerikansk indignasjon i refsingen. Calhouns historieleksjon i Pride er allerede nevnt. Skillings' Somone Like You er nesten overtydelig i sin harme over fargedes mangel på sivile rettigheter, men den relativt konvensjonelle låtstrukturen berøver dessverre budskapet for den rette tyngden og låta ender opp som albumets svakeste innslag. (Pearl Jam-elskere kan på sin side ha interesse av å sammenlikne teksten med W.M.A. fra 1993s VS.) Da går det hakket freskere for seg når Reid byr opp USAs konservative white thrash-kultur til jazzmetall-dans gjennom "nidvisa" Elvis Is Dead. Godt hjulpet av en evig ung/evig kjepphøy Little Richard, samt luftige klarinett-toner fra Maceo Parker og ivrige tilrop fra blant annet Mick Jagger, banker de en gang for alle inn det faktum at The King tok avskjed med Moder Tellus fra et toalettsete i 1977:

Elvis was a hero to most
But that's beside the point
A Black man taught him how to sing
And then he was crowned king
(...)
I've got a reason to believe
We all won't be received at Graceland

Det er imidlertid først etter Skillings' småartige og minuttlange bass-instrumental, Ology, at Living Colour kombinerer halvrevolusjonære idéer med et lydbilde av en annen verden i den suggererende proggeren Fight The Fight. Det er videre låta framfor noen der Vernon Reid viser sitt potente gitargeni over et sett av lekre tempo- og temperaturskifter. Hør den blendende impresjonistiske introen, hør de tunge fraseringene før gitarlinjene fester seg i et melodisk løp som bruker åtte skeive takter på å fullbyrdes. Hør det lineære trøkket som settes inn ved 1:14, hør garneringene av atonaliteter. Hør en av tidenes mest surrealistiske gitarsoloer (2:13 til 2:56). Hør det gudommelige løftet når kompet faller tilbake på grunnfigurene (3:13) og Reid legger små, små ornamenteringer til åpningsriffet sitt. Alt dette, og Glovers stålkontrollerte nedleggelse av en glitrende tekst som rein bonus:

War is hell
Peace is hell
Love is hell
Oh, what the hell

My heart beats just like yours
When I dream my mind soars
But no fantasy can pay my bills
Another dream unfulfilled

We are all fighting the same fight
We are all in the same war
We are all in the same revolution
You got to know what you're fighting for

Som du sikkert har forstått er er Time's Up i all sin eksperimentelle utfoldelse et temmelig kompromissløst verk. De fire medlemmene oppviser til stadighet små individuelle finesser som fort kunne endt opp som "flinkis-feller". Det blir de imidlertid ikke. Det kollektive tyngdefokuset er oppsiktsvekkende presist, samtidig som de passer på å gi rom for ett par lettere og mer umiddelbart hyggelige øyeblikk. Glovers svevende "prog-ballade" Under Cover Of Darkness er ett av dem: Det er en sensuell og smekker liten lekkerbisken der Glover henter fram den underrepresenterte soul-stemmen for å gi til kjenne en liten sexfabel i et tidsriktig og politisk korrekt lys. (Aids var fremdeles forsidemateriale i 1990.) Legg også merke til at selveste Queen Latifah slenger innom for å balansere lyrikken med feminin motvekt, mens en karrièreung Don Byron legger inn små hint av klarinett og saksofon i det småkaotiske fusion-kompet. Den allerede nevnte Solace Of You er på sin side et utsøkt behagelig stykke 'Africana', komplett med en perkussiv og litt vindskeiv gitar, levende perkusjon, umiskjennelig afrikanske kvinneharmonier, et komp som inviterer ledd og muskler til stammedans, og med Glovers spirituelt ladede vokal som en formidabel prikk over i'en. Mmmm, som tatt ut av Paul Simons Graceland.

Og der kunne faktisk et strålende album allerede vært trukket i land. Men, nei. Noen små sekunder etter at Solace Of You er er stedt til hvile begynner et kakafonisk lydbilde med influenser fra indisk raga å sive ut av høyttalerne. Ved 1:19 samler bandet seg for en siste kraftinnsats i form av This Is The Life - en låt som overstyrer albumet til det hinsidig geniale. Musikalsk en baktung, men ojojoj så schwingende progger. Lyrisk en stram og repetetiv sammensetning av ord i bibelsk tradisjon - eller etter nordisk Håvamål, om du vil:

In another life
Your friends never desert you
In another life
You never have to cry
In another life
No one ever hurts you
In this other life
Your loved-ones never die

Legg spesielt merke til måten Living Colour både musikalsk og lyrisk turnerer den lakonisk repeterte problemstillingen ved 4:19, og hvordan Glover endelig tar i fra tærne for å rense sjel og stemmebånd i låtas konkluderende melding:

In another life
You're always the victim
In another life
You're always the thief
In another life
You are always lonely
In this other life
There is no relief

In your real life
Treat it like it's special
In your real life
Try to be more kind
In your real life
Think of those that love you
In this real life
Try to be less blind

This is the life you have

Det er vanskelig å oppsummere eller favne over alle nyansene en kan finne i dette massive verket. Nå, 13 år etter, er det interessant å se at Living Colours uttrykk i stor grad var forut for sin tid, og at det både musikalsk og visjonært holder tematiske detaljer som ikke ga mening før godt ut i 90-tallet. Greit, miljøvekkerklokken i tittelkuttet bar vel i seg et allerede smått overmodent budskap. Reids surrealistiske gitarintro på Information Overload derimot; hør godt på den og tenk på tittelen en gang til. Analogt modem, anyone? Jepp, det er selve lyden som symboliserte den eksplosive oppslutningen rundt informasjonsrevolusjonen på Internett. Likeledes kan en se en melding som "Everything is possible, but nothing is real" i Type som en aldri så liten teaser på Virtual Reality-kulturen som kom med lanseringen av masseproduserte spillplattformer, som for eksempel Playstation, mot midten av 90-tallet.

Det er fremdeles mer her, og det må du grave ut selv. Husk imidlertid at den originale Time's Up avsluttes med This Is The Life. Med det merkbart sviktende platesalget etter utgivelsen var Epic raskt ute med å utstyre skiva med litt ekstra åte i form av Final Solution, Middle Man (live) og en remix av Love Rears Its Ugly Head. DET er overload! Ikke la det forvirre deg fra å oppdage den opprinnelige og musikk-kulturelt befriende helheten.

Takk til Bjørn og Lars for input og noenlunde forankring til jordsmonnet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?

(Constellation)

Klezmer-punk og balkansk delirium-dans i ly av Silver Mt. Zion? Gjør klart for Black Ox Orkestar!

Flere:

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
Röyksopp - Senior