cover

Cryin' Hey!

Monster Mike Welch

CD (2005) - DixieFrog / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues / Texas-blues

Spor:
All the Love in the World
Cryin' Hey!
A Thrill to Be Alive
Joaquin Riley
My Father's Son
They Call Me Monster Mike
Everybody
One of Those Days
This High, High Cost of Living
Searching For an Angel
Give Me Time
Just Like a Fool
My Daily Wish

Referanser:
Freddy King
Albert King
B.B. King
Buddy Guy
Otis Rush

Vis flere data

Se også:
Just Like It Is - Monster Mike Welch (2007)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Monsterbra!

Unge og lovende Mike Welch kommer ut av det blå og leverer fra seg noe så deilig som en komplett, moderne bluesplate.

Like uventet som et godt innlegg fra Gamst Pedersen, kommer denne skiva til Monster Mike Welch flygende inn på tampen av 2005. Sjelden stemmer alt så godt på en kontemporær bluesplate som her. Jeg nevner i fleng: egne låter, ubeskrivelig gitarspill, et komp smidd i himmelen (eller var det helvete) og en gromlyd å dø for. Jeg skal utbrodere, men la meg ta fakta først.

Welch var lenge et vidunderbarn i blueskretser. Han ga ut tre album på relativt store Tone Cool Records, før han tok en pause med utdannelse og familieliv. Så kom han tilbake som del av briljante Sugar Ray Norcias Bluetones, før han ga ut Adding Insight to Injury i 2004. Sistnevnte lå mer i roots-terrenget, så det er tildels overraskende at Welch nå bestemmer seg for å returnere til noe så lite lønnsomt som 100 prosent tradisjonell blues. Han sier selv at plata ble en sjanse til å lage det albumet han har drømt om, med et toppband og en lydtekniker som kan sin vintage lyd. Toppbandet han snakker om består av ringrevene Mudcat Ward på ståbass (yess!), Anthony Geraci på piano, begge med lang fartstid fra Bluetones, kompisen Warren Grant på trommer og stjerneskuddet Nick Moss på rytmegitar.

Fra første tone på første låt, den langsomme All The Love In the World, blir det klart at dette blir ualminnelig bra. Det er som om Otis Spann spiller piano og Magic Sam faller inn på gitar fra Chicagos sørside. Det er så riktig, så riktig, og man må ha baller på størrelse med mandariner for å starte en bluesplate med en seig blueslåt som varer i overkant av 7 minutter uten at det bare blir dumt. Men det er noe med tonen, bandet som gir en pulserende flyt og ikke minst denne udefinerbare fandenivoldskheten i Welchs gitar. Han synger dessuten bedre enn noen gang. Festen kommer virkelig i gang på tittelsporet, med Ward som prøver å ryke strengene på ståbassen og Welch og Moss som kappes om å levere den mest sinnsyke soloen. Og slik fortsetter det. Welch spiller ekstremt mye gitar, sjekk for eksempel instrumentalen Joaquin Riley eller den selvbiografiske They Call Me Monster Mike. Likevel blir det aldri platt og kjedelig, slik det blir i 95 prosent av tilfellene der unge, kåte gitarister skal vise alt de kan i løpet av én låt. Forskjellen ligger i modenhet, sound, originalitet, lyd og ikke minst at mesteparten av låtene er skrevet av Welch selv. På den måten blir det tradisjonelt - inspirasjonskildene ligger aldri langt unna - samtidig som det låter friskt ved at han faktisk tilfører tradisjonen noe.

Stemningsmessig varierer det fra livsbejaende som i Cryin' Hey! og Joaquin Riley, dommedagsaktig som i My Father's Son og This High, High Cost of Living og direkte smertefullt som i One Of Those Days. Med andre ord alt en god bluesskive skal ha. Rent lydmessig er det som balsam for ørene. Vi snakker rørforsterkere, krystallmikrofoner, akustisk bass og piano samlet i ett stort rom med mikroner plassert rundt i rommet og 5 utrolige musikere. Trykk på record, og vips, etter fem timer med intensiv spilling er resultatet Cryin' Hey.

Denne plata anbefales helhjertet. Det er som å åpne en stor godtepose der det spretter ut godbiter. Man kan kose seg med lydbildet, med gitarspillet, med kompet eller med låtene enkeltvis. Har du ett fiber i kroppen som liker blues, så bør Cryin' Hey være interessant. Jeg veit ikke om den kommer til å bli tilgjengelig i butikkene, siden ikke alle utgivelsene til Dixie Frog distribueres i Norge, men den kan uansett bestilles på dixiefrog.com (for 10 euro frem til 20. januar 06!).

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fever Ray - Fever Ray

(Rabid)

Elektronisk brilijant og lyrisk overlegent fra Karin Dreijer, som har laget ei plate som simpelthen er uimotståelig.

Flere:

Fleet Foxes - Helplessness Blues
Filter - The Amalgamut