cover

Largo

Brad Mehldau

CD (2002) - Warner Bros. / Warner Bros.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Elektrisk jazz / Elektronika / Improvisasjon / Post-rock

Spor:
When It Rains
You're Vibing Me
Dusty McNugget
Dropjes
Paranoid Android
Franklin Avenue
Sabbath
Dear Prudence
Free Willy
Alvarado
Wave/Mother Nature's Son
I Do

Referanser:
Bill Evans
Miles Davis
Tortoise
Jaga Jazzist

Vis flere data

Se også:
Art of the Trio, Vol 4: Back at the Vanguard - Brad Mehldau (1999)
Metheny Mehldau - Brad Mehldau & Pat Metheny (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Konseptendring.

Mehldau i en interessant overgangsperiode som forandrer for å bevare.

Brad Mehldau er tilbake. Denne gangen har han forlatt sitt triokonsept Art of the Trio, men Jorge Rossy (trommer) og Larry Grenadier (bass) er fremdeles med i det utvidete studiobandet på Largo. Art of the Trio-platene var en kunstnerisk suksess, denne gangen går Mehldau videre og utforsker andre muligheter som altså har resultert i utstrakt bruk av sessionmusikere.

Largo kan også kalles en konseptplate, men ikke på samme måte som tidligere. På denne platen er Mehldau innom svært forskjellige melodier og låter som står i forhold til hverandre på den kontrastfylte måten, fremfor den enhetlige som har preget tidligere (Art of the Trio) skiver.

Han har fulgt opp sin tradisjon med å plukke låter fra pop, rock og jazzhistorien, og kle dem i ny drakt. Denne gangen er det bare brasilianske Antonio Carlos Jobims Wave (fra The Girl from Ipanema selvfølgelig) som kan assosieres i retning jazzverdenen, amerikanske Mehldau har også lånt låtskriverkunst fra europeere som Lennon/McCartney gjennom Dear Prudence og Mother Nature's Son (begge fra White Album), og for andre gang er han innom Radiohead, denne gangen med Paranoid Android (OK Computer). Både OK Computer og White Album er etablerte klassikere og bestselgere i rockens verden.
Resten av låtene er i hovedsak signert Mehldau.

Disse referansene er interessante for Mehldaus utvikling og posisjon, ettersom hans tidligere coverlåter har bestått av mer opplagte valg gjennom artister som Rodgers/Hammerstein, Cole Porter, John Coltrane, Thelonius Monk og Miles Davis. Skiftet til kvalitetsstemplet populærmusikk, MED kommersiell suksess og bred appell, kan signalisere hvor Mehldau sikter som artist. Og man kan godt si at Largo oppfyller de mer eller mindre tilslørte kvalitative kravene for en plate som skal selge seg oppover lister. Et elitistisk syn på musikk og kultur vil hevde at Mehldau har diskvalifisert seg selv fra det øverste kultursjiktet gjennom disse nye referansene. Derfor vil nok mange kjennere kalle dette vulgært, sammenligne det med Elg i Solnedgang, altså kitsch, og si seg ferdig med Mehldau nå, skryte av at man oppdaget ham på de første platene eller forsøke å tie ham ihjel, og finne nye og ukjente artister for igjen å distansere seg fra den gemene hop. De ender opp med å sitte og runke til gamle Bill Evans-skiver hele gjengen.

Der jeg kommer fra ble slike snobber kryna i snø og gjørme, og måtte spille fotball med jentene.

For Mehldau er i en prosess, på vei ut av ett uttrykk og på vei inn i et annet. Og prøv å overbevise meg om at en overgangsperiode til en artist av Mehldaus kaliber ikke er interessant!

Dette er som sagt en kontrastfylt plate der Mehldau har tatt et steg vekk fra den innadvente og kontemplative stilen som har preget hans tidligere plater - og ikke minst konserter - og beveget seg inn i en annen sfære som er mer ekspressiv, utadvent, og ikke minst inkluderende. Han har åpenbart
trengt hjelp i den prosessen, og den hjelpen han har fått har vært god.

Spesielt rytmeseksjonen spiller en større rolle en tidligere,
perkusjonist/trommeslager Matt Chamberlain åpner låtene og bygger broer inn i et mer sjangerløst landskap, eller rettere sagt et landskap som tangerer rytmikk fra eksperimentell og moderne pop/rock og elektronika, og kanskje dermed igjen åpner for et større publikum.

Flere av de "nye" låtene på Largo er kjempespennende, tenker da på Dropjes og Wave/Another Nature's Son som representerer originale, rytmiske utflukter krydret med bruk av effekter og elektronikk. Spesielt på Wave/Another Nature's Son, der Mehldau har reist seg opp fra sitt piano og gjør vei i vellinga som virtuos også på vibrafon, er interessant. Dette kunne like gjerne vært en del av repertoaret til Tortoise eller Jaga Jazzist, der Chamberlain og Victor Indrizzo forfølger hverandre gjennom heftige breaks, bassist Olesziewski er stødigheten selv, og produsent Jon Brion legger et nydelig og forsiktig lydteppe under det hele med sin gitarsynthesizer.

When It Rains er en av de låtene som mer hører hjemme i det "gamle" utrykket, til tross for at den noe rocka Chamberlain er viktig her også. Mehldau er her på sitt beste, der han improviserer melodilinjen frem på sin inderlige, særegne og følsomme måte. En søt liten blåserrekke er hele tiden tilstede i låten, og ligger for det meste som et fundament og gir tyngde i lydbildet. Den vokser og vokser, blir mer og mer intens, og vipper nesten over grensen til å bli religiøs og påtrengende vakker. Det er her estetikeren Mehldau er så unik, han er en artist som er i stand å fengsle sitt publikum med sin stil og sine usedvanlig vakre melodier.

Largo er et album som peker i begge retninger. Den inneholder fremoverrettede og moderne låter uten sentimentalitet for gamle dager, og den er fremdeles umiskjennelig Mehldausk med røtter i Art of the Trio-skivene. Selv om Largo til tider kan sprike litt i overkant i spillet mellom den kontrastfylte programmeringen av låtene, har den flere låter som jeg gjerne skulle sett var en del det daglige lydbildet gjennom radio og TV. Det ville hevet livskvaliteten min betraktelig.

Men Mehldau er nok ingen rebell, som jazzblekka DownBeat kaller ham, han er derimot en følsom gutt som spiller genialt vakre melodilinjer som befinner seg godt innenfor lovens rammer.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

sign post
10.10.14 - 12:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: